Historiene om misjonærbarna
(Foto: Privat)

Historiene om misjonærbarna

Sterke fortellinger om lidelser som en del misjonærbarn har hatt og fortsatt sliter med skal respekteres og tas på alvor. Men de har også kraft i seg til å låse et narrativ.

Tekst: Asle Jøssang
Publisert: 25.03.24 KL. 07.00.
Oppdatert: 24.04.24 KL. 06.08.
  • Annonse - Hovland og Ottosen
    Annonse

Kronikken uttrykker forfatterens meninger, og reflekterer ikke nødvendigvis Utsyns synspunkter.

Send gjerne inn leserbrev og tips til utsyn@nlm.no

De som har stått i spissen for å kritisere misjonen for internatordningen som skilte barn fra foreldre, foreldre som var fanget i en overdreven kallsforkynnelse, barn som ofret seg for misjonen, den tidligere ledelsens til dels klønete håndtering av saker og så videre, skal ha takk for vilje og mot til å stå fram.

Før eller siden måtte denne verkebyllen åpnes. 

Narrativet 

Sterke fortellinger og begrepsbruk har fanget oppmerksomheten. De har kraft i seg til å låse et narrativ. Folk flest sitter for eksempel igjen med et generelt inntrykk av «omsorgssvikt» på internatene.  

Folk flest sitter for eksempel igjen med et generelt inntrykk av «omsorgssvikt» på internatene.

Podkastprodusent Øystein Stene «insisterer» på å undersøke skadene som «misjonsmaskineriet», som han kaller det, har skapt (Vårt Land 22. februar). Det er et genuint og viktig ønske.

Men forsøker han å styre det hele i en bestemt retning når han kritiserer sjelesorg-ekteparet Mona og Eivind Sætre for deres forsøk på å nyansere?  

I et intervju i Dagen har de tatt avstand fra overgrep og omsorgssvikt, samtidig som de synes det er «vanskelig å dømme den praksisen som var gjeldende den gangen». Ifølge Stene lever ekteparet i en verden «fattig på kompleksitet, der strategiene for å snakke om vanskelige ting virker begrenset». 

To perspektiver 

For alle parter som nå er «fanget» i denne debatten; organisasjon, misjonærforeldre, barn, lærere og internatpersonell, misjonsfolk, bør veien videre handle om å finne et åpent og avvæpnende diskusjonslandskap; uten skarpe ord og forsøk på å eie narrativet, uten fastlåste fronter, uten mistenkeliggjøringer og behov for å gå i forsvarsposisjon. Uten å skape nye traumer. Det er mange som trenger å snakke sammen. 

Det handler om å tillate at to perspektiver på historiske forhold får utfolde seg samtidig, det historieprofessor Frank Aarebrot benevnte som retroaktivt og proaktivt.

Det siste har fått dominere misjonærbarn-debatten. Det har vært å belyse og bedømme historien i etterpåklokskapens lys, etter nåtidens forståelser og prioriteringer.  

Lærdom

Det er viktig å ta lærdom av historien og forsøke å rette opp det som har gått galt, men det gjøres bedre ved også å se ting i lys av det som var forståelser og forutsetninger som gjaldt den gangen.   

Det handler ikke om å unnskylde eller å bagatellisere, men å forstå. Misjonsorganisasjon, misjonsfolk, misjonærer, skole- og internatpersonell og barna; ja, folk flest føyde seg etter en tenkning og en praksis som hørte den tiden til.

Det handler ikke om å unnskylde eller å bagatellisere, men å forstå.

Samfunnet var generelt ikke opptatt av å prioritere barn og deres behov. Det kom til uttrykk i mange yrkesgrupper. 

Rent metodisk er det uansett krevende å håndtere historiske forhold: Hva er realistiske gjengivelser og hva er farget av senere omstendigheter? Alle kan vi bli blendet av både over- og underdrivelser. 

Kraftige kategorier 

Å bli dyttet inn i kraftige kategorier som det å ha bedrevet «omsorgssvikt» eller å ha bli «lurt» av en heftig kallsforkynnelse – hvordan oppleves det?  

Det er ikke bare misjonærbarn som har fått det vondt. Det finnes flere nyanser om håndtering av internatutfordringer. De aller fleste lærere og internatpersonell gjorde så godt de kunne. Personalet var sannsynligvis for lite, men noen gikk flere mil enn forventet.  

Hvem har eierskap til historiene om misjonærbarna? De selv.

Det ble i noen tilfeller ordnet med fleksible løsninger, barn fikk flytte hjem for en periode, familier ble omplassert for å unngå internatordningen. Selv om unntak nok kunne være kontroversielt i misjonærflokken, fikk familier som ba om det ordnet med lokal skolegang. 

Misjonærbarn som sliter med senskader, fortjener vår respekt og må få den hjelpen de trenger av fagfolk som kan finne ut av og bearbeide de betingende variablene.

Men det må også være lov å si at flere av oss synes det er ubehagelig å bli gjort til gjenstand for generaliseringer som kraftuttrykkene har skapt.  

Hvem har eierskap til historiene om misjonærbarna? De selv.

For min del har jeg gått elleve år på tre forskjellige internatskoler i Øst-Afrika, en norsk og to amerikanske, men det har ikke gjort meg til noe offer.

Powered by Cornerstone