De virkelig vonde historiene
(Foto: Misjonssambandet)

De virkelig vonde historiene

Tekst: Espen Ottosen
Publisert: 15.02.24 KL. 07.00.
Oppdatert: 24.04.24 KL. 05.32.
  • Forlagshuset Lunde - generell
    Annonse

Misjonærbarnas situasjon – og særlig de som vokste opp på internat – har nå kommet i offentlighetens søkelys. Det skyldes publiseringen av podkasten «Misjonærbarna – Historien om barna misjonen glemte». I tillegg kommer etableringen av Sendt bort, en «ikke-religiøs støttegruppe» for misjonærbarn tilknyttet Misjonssambandet, som arbeider for at barna skal «bli hørt, ta på alvor, og få en rettferdig oppreisning».

Podkasten i syv deler er lagd av Øystein Stene og inneholder tolv sterke historier. To av de som bidrar har vært med å etablere Sendt bort.

De fleste historiene er svært vonde. Men de er også viktige og fortjener å bli fortalt.

De viser tydelig, som Misjonssambandet sa i sin beklagelse i 2009, at internatordningene sørget for «en betydelig grad av omsorgssvikt».

TRANG TIL FORSVAR

Å møte sterke – ja, hjerteskjærende – historier om misjonærbarns oppvekst er ubehagelig. Foreldre kan spørre seg om de begikk en stor feil ved å reise ut. De som har jobbet på skoler og internat kan oppleve at fortellingene rammer deres innsats. Og alle aktive i Misjonssambandet, og særlig ledere, kan kjenne et behov for å forsvare organisasjonen.

Desto viktigere er det da å unngå at de vonde historiene blir bagatellisert, nyansert, kritisert eller oversett. Selv har jeg iblant kjent på trangen til å møte fortellingene med ordene: «Men mange misjonærbarn forteller om en god oppvekst».

Dessverre har jeg også skrevet noe som ligner, blant annet i en artikkel i Magazinet i 2007 (som podkasten også siterer), og det vil jeg her beklage.

Den artikkelen burde jeg ikke ha skrevet.

Selv om det er sant at misjonærbarns fortellinger er mange og varierte, bør ikke vonde historier fra enkeltmennesker møtes med statistikk eller andres historier. Det vil lett oppfattes som et forsøk på å rette oppmerksomheten et annet sted enn på de som trenger at historien deres tas imot.

ERKJENNE OG BEKLAGE

Verken podkasten eller organisasjonen Sendt bort nøyer seg med å fortelle vonde historier. Det rettes også sterk kritikk av Misjonssambandet for måten organisasjonen har håndtert misjonærbarna – både generelt og med vekt på enkelthistorier. Podkasten går også kritisk inn i viktige spørsmål om vårt syn på misjon, formidling av misjonskallet og andre spørsmål om vår teologi.

Enkeltmenneskers historier kan ikke og bør ikke kritiseres. Ingen av oss har mulighet til å fastslå at et annet menneskets opplevelse er feil. Noe litt annet er det å diskutere kritikk av en organisasjons veivalg, teologi og vedtak. Mennesker eier sine egne historier – de er subjektive sannheter – men argumenter og faktapåstander må vi kunne diskutere.

Samtidig utgjør denne forskjellen en fristelse. Det er uheldig om jeg, som leder i Misjonssambandet, hopper forbi de vonde historiene fordi det synes enklere å diskutere statistikk og fakta, argumenter og bibeltekster.

Derfor vil jeg sette punktum for denne lederen med både å erkjenne og beklage at mange misjonærbarn har svært vonde opplevelser – og for ofte har kjent at fortellingene deres ikke er blitt tatt imot på en god måte.

Teksten er redigert 16. februar fordi den siste setningen ble mistforstått av noen i sin opprinnelig versjon – som er på trykk i Utsyn #2.

Powered by Cornerstone