Regionleder Rune Mjølhus på besøk i Indonesia
Regionleder Rune Mjølhus på besøk i Indonesia (Foto: Misjonssambandet)

Når misjonæren blir en hindring

Jeg tror det finnes et punkt der en misjonær går fra å være en ressurs til å bli en hindring for vekst.

Tekst: Rune Mjølhus
Publisert: 10.02.24 KL. 07.00.
Oppdatert: 22.02.24 KL. 08.07.
  • Annonse - KNIF Jobb
    Annonse

Janne og jeg kom til Tanzania i 2000 og møtte da et kollegium som skulle iverksette et vedtak fra GF i 2000. Oppdraget var å overlevere nåværende evangeliserende arbeid innen 8–10 år. Dette skulle gjøres for at vi kunne flytte ressursene over til satsning mot unådde folkegrupper. Slikt skaper debatt.

HÅNDVERKER

Jeg er en misjonal håndverker. Jeg anser ikke meg selv som noen akademiker – rett og slett fordi livet ble slik. Likevel forsøker jeg å tenke over hva som skjer der misjonens endemål utspiller seg, der mennesker får møte evangeliet.

Særlig er det viktig å spørre hvordan vi kan nå videre enda mer effektivt!

Da har jeg funnet at det er interessant å spørre når vi som misjonærer går fra å være en ressurs til å bli en bremse i arbeidet. Skulle jeg noen gang ha tatt en doktorgrad i missiologi, ville jeg valgt et slikt tema.

ENKEL MATEMATIKK

Egentlig er det hele veldig logisk. Vi kommer fra en annen kultur – og kommer sånn noenlunde inn i språk og kultur. Men selv om jeg er født og oppvokst i Tanzania, og senere også arbeidet der som voksen, har jeg ingen illusjon om at jeg forstår kulturen helt ut.

Jo bedre jeg blir kjent med kulturen, jo mer har jeg sett hvor lite jeg forstår. Slik er det bare.

Vi kan tilegne oss mye, men mye klarer vi ikke å trenge inn i. Derfor vil en misjonær på et tidspunkt bli en brems for utvidelsen av Guds rike. På den ene siden er det rett og slett enkel matematikk. En misjonær betyr mye mindre sammenlignet med å frigi de utallige talenter som ligger i en kristenflokk i kirkene. Det tror jeg vi alle ser.

Noe som kanskje ikke er like åpent i dagen, er at så lenge en utsending arbeider i et område, vil vi representere ressursene. Selv hadde jeg flere sjefer over meg i kirken, men likevel kom kollegaer til meg for å høre hva jeg tenkte videre om arbeidet, og ikke til min sjef, prosten, som var den egentlige lederen.

Det gjorde at jeg egentlig ble til en flaskehals for min sjef. Han manglet gjennomslagskraft rett og slett fordi jeg var der.

En undersøkelse på ulike felt vil antagelig vise at dette er mer tydelig enn vi kunne ønske oss. For oss som er født ut av Kinamisjonsforbundet, vil det være nærliggende å se på nettopp Kina som et eksempel. Da vi kom tilbake etter å ha vært borte i flere år, var ikke arbeidet falt sammen, det hadde hatt en kraftig vekst. I områdene vi ser stor vekst, så er det på grunn av at de nasjonale har tatt stafettpinnen og går videre.

– INGEN SPURTE MEG

Min sjef fra Tanzania var på et privat besøk hos oss i Norge – mange år etter at Janne og jeg reiste fra Tanzania i 2006. Vi snakket om hvordan arbeidet gikk videre. Han fortalte om både gleder og sorger.

Så snakket vi om det faktum at vi som organisasjon ikke lenger var der. Da sa han noe som bekreftet en fornemmelse:

«Mens du var der, var det ingen som spurte meg om hvordan vi skulle gå videre. De ventet på initiativ fra deg, ikke meg. Nå har vi færre ressurser, men arbeidet vokser fortere, fordi det er vi som driver det med egne ressurser».

Mye mer kunne vært sagt om dette. Dette blir bare et lite glimt. Når vi som misjon går videre og forlater områder, eller overleverer, så er det bra.

Den lokale kirkens oppgave er å fortsette i området til Jesus kommer igjen. Misjonens oppgave er å gå videre for å utvide grensene for Guds rike. I samspill vil vi bli enda bedre om vi klarer å se verdien i de ulike oppgavene våre.

Rune Mjølhus er Misjonssambandets regionleder for Indonesia og Midtøsten

Fortsett lesingen med disse:
Powered by Cornerstone