Mari Rydland er utsending for Misjonssambandet i Østlige Afrika
Mari Rydland er utsending for Misjonssambandet i Østlige Afrika (Foto: Inga Oline Rusten)

Barnlig misjonskall

Tekst: Mari Rydland
Publisert: 04.02.24 KL. 08.00.
Oppdatert: 22.02.24 KL. 09.02.
  • Forlagshuset Lunde
    Annonse

Jeg husker fra barneskolen at vi hadde besøk fra organisasjonen MOT, som jobber med å forebygge mobbing. Jeg og mine klassekamerater satt i en sirkel hvor vi presentere oss, våre drømmer og hva vi ville bli.

«Ej heite Mari og ej vil bli misjonær når ej blir stor», sa jeg frimodig.

Tror du ikke at ingen ringere enn han som underviste brøt ut i latter? 

Drømmen om Afrika. 

Heldigvis klarte ikke MOT-mannen å slukke misjonsbrannen og jeg fortsatte å drømme om Afrika. I mellomtiden husker jeg at jeg inviterte til bønnesamling i friminuttet for forfulgte kristne og samlet klassen i garderoben for å be for læreren som hadde besvimt i gymtimen (ambulansen var på vei altså).

Eller hva var vel mer naturlig enn å dele ut Lukasevangeliet og skrive oppmuntrende kort til bussjåførene på skoleskyssen? 

Fri for frykt. 

Jeg har mange ganger sett tilbake på den ironiske situasjonen i klasserommet og disse andre hendelsene. Samtidig blir jeg slått av undring over hvor fri jeg var fra menneskefrykt som barn.

Når jeg som voksen ser tilbake på gleden jeg hadde over å dele evangeliet om Jesus, har jeg stilt meg spørsmålet: Hvor ble frimodigheten av? 

I Matteus 21,14–16 leser vi om barna som ropte ut «Hosianna, Davids sønn!» i tempelet. Overprestene og de skriftlærde ble forarget, men Jesus henviste så til Salme 8: «Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!»

Med andre ord har også barna en viktig plass og bidrag i Guds rike og misjon. 

Født i Ginir – utsendt til Ginir. 

Misjonskallet trenger ikke å se likt ut til alle tider, og for alle personer. Hvor vidt vi kjenner oss frimodig er også ulikt. Men én ting er sikkert: Vi har alle fått befalingen om å gjøre alle folkeslag til disipler. 

I studietiden fikk jeg og mannen min en god muslimsk venn fra Etiopia. Vi besøkte hverandre, spiste injera be wot og delte tro- og livshistorier. Da vi i vår fikk vite at vi skulle flytte som utsendinger til den lille landsbyen Ginir i Etiopia, var det noe merkelig kjent med den plassen. Jo! Det var der vår etiopiske venn var født! Jeg tror 

Gud forberedte oss muligens uten at vi visste om det. 

Det er stort at mennesker som vi ønsker å nå ute også er våre naboer og kollegaer i Norge. Du kan være den første kristne de blir kjent med. La oss frimodig be Jesus om hjelp til å se den modne marken som er klar for innhøstning: i Norge og til verdens ende.

Med barnslig frimodighet! 

Powered by Cornerstone