Plakat for podkasten Misjonærbarna av Øystein Stene
Plakat for podkasten Misjonærbarna av Øystein Stene (Foto: Skjermdump fra strømmetjenesten Fabel)

«Ensidig om misjonærbarn»

Tekst: Odd Østby
Publisert: 30.01.24 KL. 02.38.
Oppdatert: 22.02.24 KL. 07.11.
  • Annonse - Hovland og Ottosen
    Annonse
Dette er et leserinnlegg som uttrykker innsenders meninger, og som ikke nødvendigvis reflekterer Utsyns synspunkt.
Send oss gjerne leserinnlegg til utsyn@nlm.no

Det har vært mye oppmerksomhet rundt podkastserien «Misjonærbarna» av Øystein Stene, lansert midt i januar.

Som et misjonærbarn som bodde 7 år på internat og i sum er glad og takknemlig for min oppvekst i Etiopia, vil jeg gjerne komme med noen synspunkt omkring podkasten.

«Ensidig om misjonærbarn»Innsender Odd Østby er tidligere misjonærbarn i Etiopia.Foto: Privat

Men jeg vil presisere at jeg ikke legger opp til noen debatt fra min side og at jeg er fullt klar over at dette emnet engasjerer mange, og at dermed både opplevelser og vurderinger av egen oppvekst vil være like mange som det er misjonærbarn.

De som har hatt dårlig erfaring med å vokse opp på internat i Misjonssambandet-sammenheng vil kanskje føle seg støtt over at det går an å snakke positivt om saken,

men i likhet med veldig mange andre med samme erfaring som meg, gjør også jeg krav på å bli trodd like mye som dem med negative erfaringer.

Generalisering

Podkasten er dyktig laget med flink dramaturgi og mange effekter som understreker budskapet. Selv om det er noen påstander som er upresise og diskutable, belyser den flere fæle historier og svært kritikkverdige ting som har skjedd og som kunne vært håndtert mye bedre. Det er helt udiskutabelt, og jeg legger ikke opp til noe forsvar for Misjonssambandets manglende håndtering i så måte.

Det jeg imidlertid reagerer sterkt på er generaliseringen som allerede kommer til uttrykk i tittelen «Misjonærbarna», som om det gjelder alle misjonærbarn og alle internatskoler.

Og gang på gang sies det noe sånt som: «så hendte det noe som endret misjonærbarnas forhold til NLM».

Det blir etter min oppfatning gitt et inntrykk av at normalen er at misjonærbarna får et dårlig forhold til sine foreldre og vender Misjonssambandet ryggen. Jeg møter imidlertid massevis av misjonærbarn i Misjonssambandet-sammenheng, og mange 1. og 2. generasjons misjonærbarn reiser ut som utsendinger.

Ingen diagnose

Generaliseringen og stigmatiseringen som jeg opplever i podkasten får meg til å føle meg satt i bås. «Du kan da umulig ha hatt en god oppvekst», får jeg iblant høre. Det virker nesten som «Misjonærbarn» er en diagnose, og at andre skal fortelle meg hvordan min oppvekst har vært.

Det er faktisk nokså krevende å skulle bli møtt med at man enten har fortrengt ting eller bruker påstanden om en god oppvekst for å beskytte seg.

Visst har jeg opplevd fæle adskillelses-situasjoner, grått mine tårer og lengtet. Men summen av oppholdet på skolen og internatet for min del er positiv, og det ønsker jeg å bli trodd på.

«Misjonsbulldoser»

Etter å ha hørt alle episodene av podkasten «Misjonærbarna», sitter jeg igjen med følelsen av at man har forsøkt å fremstille Misjonssambandet som en følelsesløs, naiv og skylappete misjonsbulldoser med en flat, endimensjonal forkynnelse.

Jeg får inntrykk av at det gjelder å ha «himmelbilletten» klar, ellers er det ikke så nøye med de andre dimensjonene som handler om å leve fullverdige liv med alt det det innebærer. Dette er en forkynnelse jeg ikke kjenner meg igjen i fra Misjonssambandet.

Som fotball

Et annet inntrykk jeg sitter igjen med, er at det som handler om kall, hengivelse og etterfølgelse nærmest blir fremstilt som noe meget pekuliært og bortimot komisk og nærmest latterlig.

Jeg får assosiasjoner til fotball: For en som ikke bryr seg om fotball eller skjønner spillet, virker det jo helt tullete at 22 spillere flyr rundt på banen etter en ball mens publikum heier og synger og skjeller og banner. Men for tilskuerne og de 22 som løper og svetter er det fullt, nesten blodig alvor, for de vet hva det dreier seg om og hva det gjelder.

Det er høyst forståelig at kristen misjon blir oppfattet som noe absurd og unødvendig av postmoderne nordmenn.

Interessant da å lese en artikkel av Matthew Parris fra «The Times» den 27. desember i 2008 der overskriften er: «Som ateist tror jeg virkelig Afrika trenger Gud».

Han er oppvokst i Afrika og har reist kontinentet på kryss og tvers i mange år. Der beskriver han forvandlingen han observerer i menneskene og samfunnene der kristen tro har slått rot. Og han avslutter slik: «Tar man kristen evangelisme vekk fra den afrikanske ligningen, er kontinentet overlatt til en ondartet fusjon av Nike, heksedoktoren, mobiltelefonen og macheten».

Både i antikken og i dag er Ordet om korset en dårskap, helt utrolig tåpelig for dem som er utenfor. Men for dem som tror Gud og tar ham på ordet er det både kraft og visdom.

Pasienten

Utover i serien føler jeg at fokus går mer bort fra misjonærbarna og over til Misjonssambandet generelt. Jeg må innrømme at jeg selv finner det litt komisk når skaperen av podkasten stadig konfererer sin bror, som fortsatt er i Misjonssambandet, som et orakel.

Jeg får inntrykk av at Misjonssambandet er en pasient som trenger diagnostisering og behandling, og som lykkeligvis er havnet på rett legekontor...

Jeg tenker at de som trenger behandling og støtte er traumatiserte misjonærbarn, og jeg håper de kan få en løsning de kan bli tilfreds med.

 

Odd Østby har vært misjonærbarn i Etiopia til misjonærer for Misjonssambandet, og bodde på internat i Addis Abeba fra 1960–1968. Han er aktiv i Misjonssambandets forsamling, Misjonshuset i Kristiansand. 

Powered by Cornerstone