Gata misjonsforeningen i Oslo møtes tredjehver uke.
Gata misjonsforeningen i Oslo møtes tredjehver uke. (Foto: Asbjørn Kvalbein)

Misjonsglødens krybbe

Antall misjonsforeninger går stadig nedover. Vi har besøkt tre svært ulike foreninger, og vi spør hva som skal til for å snu trenden.

Tekst: Hans Christian Bergsjø
Publisert: 06.12.23 KL. 07.00.
Oppdatert: 22.02.24 KL. 07.12.
  • Annonse - FiH
    Annonse

I denne saken møter du:

Jon Fløysvik er bonde og styreleder i Forsand misjonslag.

Olette Erevik er pensjonist og styremedlem i Forsand misjonslag.

Solbjørg Tveit-Erevik er sykepleier og hovedleder i jente/gutte-laget i Forsand.

Egil Byberg er Melkeprodusent og nestleder i styret i Forsand misjonslag.

Bjørg Rønning er nestleder i Fagerholt misjonsforening.

Karin Holt er sekretær i Fagerholt misjonsforening.

Eva Westby er styreleder i Fagerholt misjonsforening.

Kåre Johan Lid er avtroppende leder av Misjonssambandet Norge.

Lars Gaute Jøssang er professor i historie ved NLA Høgskolen. Han er også tidligere leder av Misjonssambandets hovedstyre.

Inger Holter er pensjonist og formann i Gata misjonsforening i Oslo.

De møtes i hjemmet. Formannen åpner samlingen med en kort andakt, det er misjonsinformasjon – kanskje kommer en misjonær innom – også synger de sammen, før de tar opp kollekt. Til sist ber de om Guds velsignelse over ytremisjonsarbeidet. Det er misjonsgløden som samler dem – misjonsforeningen.

– Det er dem Misjonssambandet er bygget på, forteller historiker Lars Gaute Jøssang.

Men statistikken viser at de blir stadig færre: fra 2011 er nærmere 700 nedlagt. Om det er misjonsforeninger, forsamlinger eller lag, forteller tallene i denne saken lite om. Men at misjonsengasjementet må overleve, er alle enige om.

– Vi trenger noen enkle strukturer som kan være i sving uavhengig av ytre omstendigheter, fastslår Jøssang og slår et slag for foreningene.

– Foreningene er fleksible, billige i drift og passer godt i både bygd og by, fortsetter han.

Historieprofessoren forklarer at det var en del av tidsånden på 1800 at ulike typer engasjement manifesterte seg i konkrete foreninger. Likevel har han troen på nettopp denne organisasjonsformen.

Misjonsglødens krybbeStatistikk innhentet fra Misjonssambandets IKT-avdeling.Foto: Simon Berg

– Jeg vil være en av dem som løfter opp misjonsforeningen. Den er en viktig del av mitt kristenliv.

MINDRE YTREMISJON.

Vi møter tre misjonsforeninger. En ettermiddag i september besøker vi styret for Forsand misjonslag. Der ute i Lysefjorden ligger tåka tjukt over fjordbygda og gjør det vanskelig å få øye på de majestetiske, loddrette fjellene som omkranser den, men bedehuset i sentrum kan en ikke unngå å se. «Jesus elsker deg»-skiltet vitner om et aktivt kristenliv.

– Sammenlignet med en storby er det nok ganske mange som regner seg som kristne her, anslår styreleder i Forsand misjonslag, Jon Fløysvik.

Misjonsglødens krybbeStatistikk innhentet fra Misjonssambandets IKT-avdeling.Foto: Simon Berg

Han forteller at det ikke er uvanlig at 100 mennesker møter opp på arrangementer på bedehuset. Sammen med Olette Erevik og Egil Byberg arrangerer han søndagsmøter, møteuker og bibeltimer for kristenfolket i bygda.

Solbjørg Tveit-Erevik er blant dem som holder barnelagsarbeidet i gang, mens det gjennom Normisjon og Den norske kirke også drives et ungdomsarbeid. Men fokuset på ytremisjon er nesten borte, forteller de.

– Det hender vi har misjonsinformasjon, særlig hvis vi har besøk av misjonærer eller tidligere misjonærer. Men det er ikke helt regelmessig, forteller Fløysvik, som avløses av Olette Erevik:

– Lenge hadde vi en tidligere misjonær her, og da ble det litt mer ytremisjonsfokus.

Erevik var med i en kvinneforening i nærmere 25 år, men ser nå en tendens til at det blir færre av disse. Hennes tolkning er at

Misjonsglødens krybbeJon Fløysvik er styreleder i Forsand misjonslag.

gjenbruksbutikker og bibelgrupper har overtatt misjonsforeningens plass.

– Kanskje kan vi kalle det de nye kvinne- og mannsforeningene, reflekterer Erevik, og får støtte fra Egil Byberg:

– Vi har ikke så mye ytremisjonsfokus, bortsett fra i kollekten. Rene misjonsmøter har vi ikke hatt så ofte. Men vi har vært opptatt av god forkynnelse til dem som kommer. Jeg tenker at tidligere fikk en mye kristendomskunnskap gjennom skolen. Nå har samfunnet endret seg, og vi må fokusere primært på våre egne barn og oss selv. Da blir det ikke så mye plass til ytremisjon, mener han.

Frivillig i barnelagsarbeidet, Solbjørg Tveit-Erevik, forteller at også bibelgruppene i bygda i liten grad er å ligne med klassiske misjonsforeninger. Totalt sett gir det seg utslag

Misjonsglødens krybbeOlette Erevik er styremedlem i Forsand misjonslag

i hva den oppvoksende generasjonen kjenner til.

– Når jeg skal fortelle barnelaget her om Barnas Misjonsprosjekt, må jeg først forklare hva misjon er, for det har de ikke noe forhold til, forteller Tveit-Erevik.

ENGASJEMENT I ØST.

I Styrigrenda i Eidsvoll kommune ligger Fagerholt Misjonshus, hvor misjonsforeningen med samme navn holder til. De arrangerer misjonsmøter annenhver søndag, der 20–30 mennesker møter opp.

Misjonsglødens krybbeSolbjørg Tveit-Erevik hovedleder i jente-/guttelaget i Forsand.

De arrangerer også vår-, høst- og adventsfest, og holder sang- og musikkmøter som gjerne samler enda flere. Hver torsdag har de bibel- og bønnemøte. I tillegg driver de med utleie – for det koster å holde et gammelt bedehus i stand.

– Hvorfor holder dere på med dette?

– Det føles trygt og godt å være her. Forkynnelsen er stødig, svarer sekretær Karin Holt.

Nestleder Bjørg Rønning ler, før hun svarer:

– Det lurer jeg på selv. Men jeg har et håp om at vi kan få med flere til himmelen.

Styreleder Eva Westby istemmer:

– Hva skulle jeg ellers gjort? Det verden har å tilby, betyr ingenting for meg.

Misjonsglødens krybbeFra venstre Karin Holt, Bjørg Rønning og Eva Westby sitter i styret i Fagerholt misjonforening i Eidsvoll.

På søndagsmøtene er det fokus på og informasjon fra Misjonssambandets ytremisjonsarbeid, og det tas alltid opp kollekt som sendes til «hovedkassa». Likevel er det det lokale arbeidet som opptar styremedlemmene også her aller mest. De forteller at det er få nye som kommer til.

– Det er bare grå hoder, ler Westby.

Bak latteren ligger imidlertid et alvor.

– Jeg er bekymret for at vi må legge ned, for vi vet ikke hvor lenge helsen holder, og det er ikke noen særlig tilvekst av unge mennesker. Men jeg skal holde på så lenge det går, fortsetter styrelederen.

LEVENDE MISJONSGLØD.

Misjonsglødens krybbeInger Holter er formann i Gata misjonsforening i Oslo.

I Oslo møter vi Inger Holter, formann i Gata misjonsforening. De er ti medlemmer, som tredjehver mandag møtes for å holde misjonsiveren i live.

– Enten har vi besøk av misjonærer, folk med kjennskap til arbeidet eller noen fra Fjellhaug. Eller så bruker vi internett eller Utsyn, forteller Holter.

I denne foreningen har de valgt seg ut to ulike utsendinger og ett leirsted som de særlig har omsorg for med bønn og kollekt – og som de forsøker å hente informasjon fra til samlingene.

– Vi trenger hverandre for å holde misjonsgløden levende.

Foreningen ble opprettet i 1964, og flere av medlemmene har vært med i mange år – en av dem helt fra begynnelsen. Holter er bekymret for at tanken om ytremisjon skal forsvinne fra forkynnelsen.

– Vi må bestemme oss for om vi skal være en indremisjonsbevegelse eller om vi skal nå «Verden for Kristus». Visjonen vår er det siste, og da må vi fôre oss selv med det som er vårt fremste kall.

Holter får støtte fra professor Jøssang.

– Vi kan ikke være rolige så lenge det fortsatt er noen som ikke har hørt evangeliet. Vi må nå ut, sier han og tar et historisk tilbakeblikk:

Misjonsglødens krybbeLars Gaute Jøssang

– Noen var blitt veldig opptatt av å nå Kina. Menneskelig sett var det nærmest dømt til å mislykkes, men det gjorde det ikke.

Den tidligere hovedstyreformannen tror ikke dette engasjementet må organiseres som foreninger.

– Vi må ikke opphøye formene. Hver generasjon må finne sin måte å arbeide på. Men jeg tror at foreningen har kvaliteter som gjør at den ikke går ut på dato, sier Jøssang og legger til:

– Men hvis ikke det ligger et ønske om å nå ut med evangeliet i bunnen, blir det vanskelig.

BÅDE ÓG.

Avtroppende leder av Misjonssambandet Norge, Kåre Johan Lid, frykter at ytremisjonsgløden betyr mindre enn tidligere i mange misjonsfellesskap.

Misjonsglødens krybbeKåre Johan LidFoto: Misjonssambandet

– Jeg hører det fra eldre folk i forsamlinger rundt omkring: «Det er for lite misjon».

Han tror imidlertid ikke at forsamlingene – menighetene – skal få skylden.

– Da vi begynte å satse på forsamlingsbygging, var noe av motstanden vi møtte, grunnet på frykten for at ytremisjonsengasjementet skulle måtte vike. I dag ser vi imidlertid at det integrerte fokuset på misjon er noe av det karakteristiske ved våre forsamlinger. Norge-lederen er tydelig på at det ikke er ønskelig at antallet misjonsforeninger skal synke.

– Det er nesten som om foreninger som fenomen ikke treffer lenger.

Han anerkjenner tanken hos både Forsand- og Eidsvoll-gjengen om å fokusere på eget område.

– Det ligger til grunn for forsamlingssatsingen vår også. Vi må nå ut med evangeliet i Norge for å kunne fortsette å gå til de minst nådde i verden. Og i mitt hode er det en velsignelse å kunne gjøre begge deler. Men vi må altså fornye bæregrunnlaget så vi har noe å stå på også i fremtiden. Den avtroppende lederen er tydelig på hva som må gjenopptas:

– Tidligere var forkynnelsen mye tydeligere på den fortvilte situasjonen til dem som ikke har hørt evangeliet. Det ble malt ut. Noen må gå med evangeliet til de minst nådde. Det er vårt kall – som vi også kjenner igjen i Jesu ord om å være vitner i Jerusalem, Samaria og til verdens ende, avslutter Lid.

Powered by Cornerstone