Sigrun Egeland i oktober – en måned før hun måtte gi tapt for kreftsykdommen.
Sigrun Egeland i oktober – en måned før hun måtte gi tapt for kreftsykdommen.

Trygg i sykdommens herjinger

Sigrun Egeland hadde en indre fred og gode dager. Det til tross for at legene hadde gitt henne inntil ett år igjen å leve.

Publisert: 16.11.23 KL. 07.00.
Oppdatert: 22.02.24 KL. 08.17.
  • Forlagshuset Lunde
    Annonse

SIGRUN EGELAND

Bor: Spydeberg, fra Skjeberg.

Alder: 64 år.

Sivilstand: Gift med Kjell og har tre barn og seks barnebarn.

Stilling: Personalrådgiver i Misjonssambandet. 

– Når jeg sier at jeg har fred, så er det ikke noe jeg bare sier. Jeg har virkelig fred, sier Sigrun Egeland og setter øynene i journalisten med sin milde bestemthet.

Hun skjønner kanskje at det kan være litt vanskelig å forstå hvor rolig hun nettopp har omtalt legens dødsbudskap.

NOE ALVORLIG GALT.

Det hele begynte i slutten av juni mens ekteparet Kjell og Sigrun Egeland planla sommerferien i bobil, på hytta og i Syden. Men så begynte Sigrun å rase ned i vekt – i løpet av to uker mistet hun 13 kilo og fikk ikke ned maten.

– Jeg forstod at noe var alvorlig galt, plutselig passet jeg klær jeg hadde vokst ut av for mange år siden, sier Sigrun lett selvironisk.

Det ble påvist tett gallegang. Men samtidig fant de en ondartet svulst på bukspyttkjertelen. Planen var å gi en cellegiftkur og senere operere svulsten ut.

– Sigrun fikk en sterk cellegiftbehandling, men det gikk ikke bra. Kroppen tok ikke til seg væske, og det var nesten så jeg mistet deg, sier Kjell og gløtter bort på kona.

Trygg i sykdommens herjingerSigrun Egeland har i 44 år vært engasjert på Ungdomssenteret i Spydeberg, og vært personalrådgiver i Misjonssambandet i fem år. Mannen Kjell kan skimtes i bakgrunnen.

LIVSFORLENGENDE BEHANDLING.

Sigrun havnet på Kalnes sykehus til intensiv behandling. Bilder av svulsten ble undersøkt nøyere.

– Overlegen kom inn til meg og sa at svulsten hadde vokst. Det var ikke mulig med annet enn livsforlengende behandling, forteller Sigrun.

Jeg har fått en veldig god fred og har ikke vært lei meg eller redd.

Det er her den allerede omtalte roen blir så tydelig.

– Jeg har fått en veldig god fred og har ikke vært lei meg eller redd, sier Sigrun med stødig stemme.

BØNN.

Hun er heller ikke i tvil om hva som er kilden til freden hun opplever.

– Jeg sa til legen at det er mange som ber for meg, og jeg føler at det er bønnen som har gitt meg trygghet. Jeg er blitt, og blir, bedt for utrolig mye, og det er jeg så takknemlig for, sier Sigrun.

Jeg sa at bønnegruppen må be for andre som også har det vondt. Jeg håper dette kan gjøre noe godt inn i fellesskapet der

Ekteparet har nemlig vært åpen om Sigruns situasjon. En bønnegruppe ber for henne hver tirsdag på Misjonssambandets forsamling Ungdomssenteret i Spydeberg. Ekteparet har vært aktive der siden Ungdomssenteret ble bygd i 1979 og de som nygifte etablerte seg i bygda.

– Jeg sa at bønnegruppen må be for andre som også har det vondt. Jeg håper dette kan gjøre noe godt inn i fellesskapet der, skyter Sigrun inn.

FRAMTIDSPLANER.

Da vi i begynnelsen av oktober besøker ekteparet i den store moderne leiligheten i utkanten av Spydeberg sentrum, bærer hun lite preg av å være alvorlig syk.

– Nå er jeg i god form – jeg blir bare litt lettere sliten, forteller Sigrun.

Samtidig preger det livet deres at legene har gitt henne alt fra noen uker til ett år igjen å leve.

– Det står i Bibelen at vi skal legge planer for livet vårt, men samtidig være forberedt på at hver dag kan være den siste. Vi lever i det nå. Vi planlegger dagen i dag og kanskje over helgen, men ikke noe videre framover, sier Kjell.

Jeg tror Gud kan helbrede, men også at det må være etter hans vilje hvor lenge jeg skal leve.

– Jeg er blitt salvet og bedt for, og etter den første gangen kjente jeg at dette ikke er mitt lenger – jeg har lagt det hos Jesus. Etter det har jeg hatt denne følelsen av fred og gode dager. Jeg tror Gud kan helbrede, men også at det må være etter hans vilje hvor lenge jeg skal leve, sier Sigrun.

AVHENGIG.

Hun må være forsiktig med folkemengder på grunn av sårbart immunforsvar og kan derfor ikke gå på møter eller gudstjenester.

– Jeg savner fellesskapet på Ungdomssenteret. Det har betydd alt for kristenlivet mitt. Men jeg og Kjell har en andaktsstund hver morgen, og den ser jeg alltid fram imot, sier hun.

Jeg har blitt mer avhengig av Jesus – ser du meg Jesus? Er du der? Har du tenkt å gjøre noe for meg?

– Jeg har blitt mer avhengig av Jesus – ser du meg Jesus? Er du der? Har du tenkt å gjøre noe for meg? Det har helt sikkert gjort noe med meg og mitt gudsforhold. Jeg må bare innrømme at jeg også er blitt en mye ivrigere bibelleser.

LIVSGLEDE.

Selv om hun virker å ha et svært avklart forhold til at livet muligens ikke blir så langt som hun hadde trodd, er det tydelig at det ikke er på grunn av manglende livsglede.

– Jeg har tre barn og seks barnebarn jeg gjerne skulle fulgt opp mer, og jeg skulle ønske jeg kunne fortsatt tjenesten på Ungdomssenteret. Det er vanskelig å tenke på, men jeg er heldigvis ikke plaget så mye med slike tanker, sier Sigrun.

Det gjør inntrykk hvor lite som plager en kvinne som i løpet av noen måneder har fått framtiden snudd opp ned. 

På kvelden 25. november døde Sigrun Egeland i sitt hjem – dagen før hun skulle fylt 65 år.

Powered by Cornerstone