Hosianna, frels oss, Davids sønn

Matteus er den som bruker tittelen «Davids sønn» mest aktivt.  Allerede i første vers (Matt 1,1) etableres den som forståelsesramme til hele skriftet. Matteus er den evangelisten som er mest opptatt av å vise at Jesus er oppfyllelsen av det gamle testamente. Og løftene om en ny konge, en messias, som skulle komme og rette opp i alt som var galt, var viktige for jøder i samtiden. Så det er helt naturlig at Matteus måtte adressere disse forventningene på en eller annen måte. En annerledes konge

Samtidig kunne forventningene til messias sprike en del. Det var ganske naturlig å se for seg en konge, som skulle gjøre Israel selvstendig og jage bort romerne. Men håpet om messias hadde også blitt knyttet til noe større og dypere. Profetene hadde formidlet et håp om en ny tid, der Gud ville gjenopprette og helbrede alt det skapte. Og det var ikke uvanlig å knytte messias-håpet til disse tekstene. Og da blir bildet av messias, Davids sønn, et annet: Det handler ikke om en konge som skal fordrive fiender med vold, men om en som har makt til å lege, reise opp og sette fri.

En ydmyk konge som kommer for å helbrede.

Det er en slik Davids-sønn vi finner hos Matteus. Tre ganger brukes «Davids sønn» i rop om hjelp; det er blinde som ønsker helbredelse (9,27; 20,30) og en kvinne som ber for et demonbesatt barn (15,22). Vi har også en folkemengde som spør seg om Jesus er Davids Sønn fordi de har sett Jesus drive ut en ånd som gjorde blind og stum (12,23), og Matteus har like før (v 18–21) sitert Jesaja 42, om Herrens ydmyke tjener. Og til slutt har vi folkemengden som hyller Jesus når han kommer ridende til Jerusalem, ikke som en tradisjonell konge, men ydmyk og på et esel (21,9; 15). Ordene «Davids sønn» finnes ikke i de andre evangeliene her, fordi de hører ikke egentlig hjemme i salmen som blir sitert (Sal 118,25–26), selv om salmen ofte har blitt forstått som en konge- eller messiassalme. Matteus bruker altså tittelen «Davids sønn» aktivt, for å vise oss hva slags messias Jesus er; en ydmyk konge som kommer for å helbrede.

Åpenbart for de umyndige

Hos Markus og Lukas brukes tittelen «Davids sønn» faktisk bare i to sammenhenger. Begge to forteller historier om blinde menn utenfor Jeriko som kaller Jesus for Davids sønn (Mark 10,47; Luk 18,38; sml. Matt 20,30). Og ellers finner vi «Davids sønn» bare i en diskusjon mellom Jesus og de skriftlærde om hvordan messias kan være Davids Herre når han også er Davids sønn (Mark 12,35; Luk 20,41; sml. Matt 22,42).

Siden dette er de eneste to stedene hvor Davids sønn nevnes, kan det tenkes at forfatterne ønsket å få fram et poeng. Mens en fattig og blind umiddelbart gjenkjenner Jesus som Davids sønn, er de skriftlærde så fastlåste i et teologisk system at de ikke klarer å justere det, selv når de står ansikt til ansikt med svaret på spørsmålet.

De skriftlærde klarer ikke å komme til rette med en menneskelig messias som samtidig er noe mer enn et menneske. Den blinde, derimot, forholder seg enklere til tingene: Dette må jo åpenbart være Davids sønn som skal komme, det kan hvem som helst skjønne. Og hvis teologien har et problem med det, så trenger vi en ny teologi.

Davids sønn = Salomo?

Til slutt er det interessant å nevne noe som har fått mer oppmerksomhet i forskningen på Matteus de siste femti årene. I løpet av antikken vokste det fram en fortellingstradisjon om kong Salomo, Davids sønn og etterfølger på tronen, der han ikke bare ble framstilt som klok, men der han også hadde overnaturlig makt, til å helbrede, men særlig til å drive ut onde ånder. Det er sannsynlig at disse historiene spilte med i bevisstheten til folk, og at et rop til «Davids sønn» også kunne forstås implisitt som en bønn til en med en makt som Salomo, Davids sønn. Dette gjør det litt lettere å se for seg hvordan «kanskje dette er Davidssønnen» kan være en naturlig respons når folkemengden har sett en åndeutdrivelse (Matt 12,23).

Og fortsettelsen tyder nettopp på at fortellingene om Salomo spilte en rolle. For en av de mest kjente fortellingene om Salomo, handlet om hvordan han fikk makt over de onde åndenes fyrste, Beelsebul, og brukte Beelsebul som en mellommann for å få kontroll over de andre demonene. Og det er nettopp denne fortellingen fariseerne refererer til i v 24: De anklager Jesus for å samarbeide med Beelsebul, og bruke ham til å drive ut de onde åndene for seg. Og senere i samme kapittel refererer også Jesus til kong Salomo når han refser de skriftlærde (v 42): Til og med dronningen fra landet i sør er bedre enn dem – for «her er mer enn Salomo»!

Her har vi altså enda et stikk mot de skriftlærde, som ikke gjenkjenner en Davids sønn som er så mye bedre enn Salomo var.