En lekmannsbevegelse også i framtiden

Dette er en uro som vi som har lederansvar må lytte til. Samtidig vil jeg prøve å oppklare noen sider ved den nye tilsynsordningen.

Misjonssambandet har gjennom historien vært en lekmanns- og bedehusbevegelse. Vi har ikke vært bygget opp som et kirkesamfunn der et geistlig hierarki styrer ovenfra. Lekfolk har tatt ansvar for forkynnelse og misjon, og gjennom generalforsamlinger, årsmøter og valgte styrer har misjonsfolket hatt reell innflytelse på organisasjonens retning.

Dette ønsker vi å ta vare på også i den nye organiseringen av tilsynet.

Forankret i misjonsfellesskapene

Bildet av rådsmøtet er litt mer nyansert enn det som kommer fram i Hunemo sitt innlegg. Rådsmøtet består blant annet av representantene i de regionale tilsynsrådene. Disse blir valgt på regionenes årsmøter. De har stemmerett, og stemmene vektes etter antall misjonsfellesskap i den enkelte region, med én stemme per 100 misjonsfellesskap. I tillegg har generalsekretær, leder NLM Norge og leder NLM utland én stemme hver. Sentralstyrets medlemmer og to representanter fra NLM ung inngår i rådsmøtet med tale- og forslagsrett, men ikke stemmerett.

Vektingen av stemmer uttrykker et ønske om at rådsmøtet ikke skal være et organ på toppen av organisasjonen, men ha en demokratisk forankring i misjonsfellesskapene rundt om i landet.

Det er også rådsmøtet som velger de fem tilsynsmennene og to varatilsynsmennene til nasjonalt tilsynsråd. De som sitter i rådsmøtet i kraft av sine stillinger, kan ikke velges til nasjonalt tilsynsråd. Nasjonalt tilsynsråd er underlagt rådsmøtet.

Ingen ny overbygning

Jeg forstår likevel at den nye ordningen kan oppleves som et større skifte enn det vi som har arbeidet med strukturene kanskje ser innenfra. Ikke minst blir selve tilsynsoppgaven mer synlig gjennom egne tilsynsråd og tilsynsmenn, mange steder også lokalt. Og fordi Misjonssambandets tjenestedelingssyn innebærer at enkelte oppgaver innen det åndelige tilsynet er forbeholdt menn, blir dette spørsmålet også tydeligere enn tidligere. Vi vet at det er ulike syn på dette blant mennesker som hører hjemme i Misjonssambandet. Det må det være rom for å snakke ærlig om.

Men hensikten med tilsynsordningen er ikke å innføre et nytt geistlig sjikt over misjonsfolket. Tvert imot ønsker vi å holde sammen to hensyn som begge har vært viktige i Misjonssambandets historie: et tydelig ansvar for lære og åndelig tilsyn, og en sterk lekmannsforankring der valgte representanter fra organisasjonen bærer ansvar.

Hunemo skriver at misjonslagene er hjerteslagene i misjonen. Det er jeg helt enig i. Misjonssambandets framtid avgjøres ikke først og fremst av hvor gode organisasjonskart vi lager. Den avgjøres av om mennesker samles om Guds ord, ber, gir, forkynner evangeliet, sender misjonærer og tar ansvar i sine lokale fellesskap.

Organisering skal tjene dette, ikke komme i stedet for det.

En bevegelse båret av misjonsfolket

Den nye tilsynsordningen er etablert gjennom generalforsamlingens vedtak og grunnregelendringer i 2022 og 2025. Ordningen må nå få prøves i praksis, og erfaringene vi gjør oss må etter hvert evalueres. Det er både naturlig og viktig at misjonsfolket stiller spørsmål ved hvordan en ny ordning fungerer.

Mitt håp er at vi også gjennom denne prosessen kan bevare noe som har vært grunnleggende for Misjonssambandet gjennom generasjoner: at dette er en bevegelse som bæres av misjonsfolket selv, med Bibelen som øverste autoritet og oppdraget med å bringe evangeliet videre som vår felles sak.