En usannsynlig bønnekjempe

Når vi hører de første bønnene Moses ber, ser vi at de er preget av unnskyldninger, lite tro og et stort fokus på seg selv. 

Ved den brennende busken sier Gud at Moses skal føre Israel ut av Egypt. Hva svarer Moses? «Hvem er jeg? Kan jeg gå til Farao og føre israelittene ut av Egypt?» (2 Mos 3,11)

Litt senere i samtalen klager Moses videre: «Herre, hør! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå, etter at du begynte å tale til din tjener. Sen er min munn, og sen er min tunge. Send heller en annen!»

Disse bønnene viser liten tro på seg selv. Men også på Gud. Hvem skulle trodd at Moses, med slike selvsentrerte bønner og alle unnskyldningene skulle bli en bønnekjempe?

Vekst

Dersom vi følger Moses sitt bønneliv videre, oppdager vi at noe skjer. Bønnene hans endrer seg. Fra å være en navlebeskuende klage, virker det som at perspektivet endrer seg og fokuset flyttes over på Guds makt og andre menneskers ve og vel. Etter å ha brukt mye tid med Gud i bønn, begynte Moses å vokse i bønnelivet.

I erfaringer og i tillit til Gud vokste han til å bli en bønnekjempe.

Han begynner etter hvert å be for sine fiender. Han ber for Farao og for Egypt. Han blir mer frimodig i bønn og begynner å be om mirakler. Videre viser bønnelivet hans at han begynner å gi takk og pris til Gud. Moses ber bønner uten spørsmål til Gud, uten å nevne behov, han vil bare tilbe og prise Gud for det han har gjort.

Christian LilleheimFoto: privat

Formet

Vi ser også at Moses begynner å spørre Gud om råd i situasjoner. Uten å klage legger han situasjoner frem for Gud og spør om råd. Fra å si til Gud, ved den brennende busken, at han ikke er villig til å gå så ser vi etter hvert at Moses slutter å fokusere på hva han vil gjøre, til hva han håper Gud vil gjøre. Fokuset skifter fra Moses sin svakhet til Guds styrke.

I teksten vi har foran oss i dag, ser vi kanskje den største frukten av Moses sitt fellesskap med Gud. Moses er ikke lenger reservert når det gjelder å lede Israelsfolket, men han går villig inn som en løsepenge. «Tilgi nå syndene deres! Kan du ikke det, så stryk meg ut av boken du skriver i!» Moses sin fraværende vilje til å tjene folket er helt snudd på hodet. Han er nå villig til å gi sitt liv for dem. Hvorfor? Fordi han har vært med Gud og blitt formet i hans bilde – han som villig steg inn som løsepenge for oss. 

Forandret

Moses er et eksempel på en som har gått bønnens skole. Han hadde selvsentrerte bønner uten tro, men i erfaringer og i tillit til Gud vokste han til å bli en bønnekjempe. Om det kostet? Ja, det kostet sannsynligvis masse av tid og krefter for Moses. Jeg ser for meg at han ofte må ha kjempet mot ønsket om å forbanne fiender og et kranglevorent folk. Historien om Moses sitt bønneliv er nok ikke en fortelling om en rask og enkel metode, men et vitnesbyrd om at forandring kan skje. 

Bibelen har lært meg at Gud kan forandre mitt liv. Historien om Moses viser at den forandringen også kan skje i mitt bønneliv. Gud kan, gjennom å vise meg erfaringer og skape tro i meg, gjøre meg til en bønnekjempe. Mine sporadiske og troløse bønner kan, ved Guds nåde, vokse inn i et rikt bønneliv og vennskap med Gud. Måtte jeg bare få prioritere tiden min, fokuset mitt og bønnen min på en slik måte at det ved Guds nåde kan vokse frem til et bønneliv som er til velsignelse for meg og folk rundt meg!