Johannes 20, 19-23Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødenes ledere hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa [Jesus] til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» |
Disiplene var samlet i uro. Korsfestelsen hadde rystet dem, og framtiden var uklar. Selv om graven var tom, og noen hadde møtt den oppstandne, virker det som om troen ikke var helt fri for tvil. Nettopp der kom Jesus. Han viste seg, og ga dem en fred inn i tvilen og frykten.
Freden han gir, springer ut av det han har fullført. Synden er sonet, døden er overvunnet, og forholdet mellom Gud og mennesker er gjenopprettet. Derfor er denne freden ikke bare en følelse, men en virkelighet. Det en gave som gis, ikke noe som kan oppnås.
Deretter skjer noe avgjørende: Jesus puster på disiplene og sier: «Ta imot Den hellige ånd.» Denne handlingen peker fram mot pinsedagen, der Ånden blir gitt i fylde til kirken.
Sammen med Ånden gis også oppdraget. Jesus sier «Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Og disiplene, med sine svakheter, tvil og uro blir utfordret til å bringe det samme fredsbudskapet videre.
Ånden bringer ikke et nytt budskap, men gjør Jesu ord levende og virksomt.
Og likesom det er Jesus som sender dem, så er det Ånden som gjør dem i stand til oppdraget. Han gir kraft til å forkynne tilgivelse og liv i Jesu navn. Dermed blir kirken et sted der den samme freden deles videre. Det er ikke bare en idé, men som en virkelighet forankret i Kristus.
Helge DagslandFoto: Gjermund Øystese
Det som begynte i det stille rommet, bryter senere fram offentlig. Frykt vendes til frimodighet, og tilbaketrekning blir til sendelse.
Ånden bringer ikke et nytt budskap, men gjør Jesu ord levende og virksomt. Ordet som skaper tro. Han minner dem om det Kristus har gjort, og gir del i det livet som oppstandelsen åpner.
Teksten viser tydelig at tro og tvil kan eksistere side om side. Selv blant disiplene fantes usikkerhet. Troen er ikke først og fremst er en menneskelig prestasjon, men en relasjon og en tillit vendt mot den oppstandne.
Troen skapes gjennom Ordet og ved Ånden. Den vokser ikke ut av indre styrke, men av Guds handling.
Pinsedagen viser oss derfor en sannhet som settes ut i praksis. Den oppstandne er ikke fjern, fordi han ved Ånden er til stede, og hans ord virker fortsatt. Freden han gir, bæres videre inn i verden gjennom mennesker som selv har mottatt den.
Slik tegner teksten et bilde av et kristent liv som hviler på Guds initiativ. Freden er gitt. Ånden er sendt. Oppdraget er overdratt. Og i sentrum står fortsatt den oppstandne Kristus, han som kommer med liv og fred, også der dørene er stengt.