Kristus for opp, og er nær

Markusevangeliet avslutter kort og konsentrert. Markus gir få detaljer. Der Lukas i Apostlenes gjerninger forteller mer utførlig om selve hendelsen, holder Markus frem hovedlinjen: Jesus taler. Han blir tatt opp. Og evangeliet blir forkynt i verden. Mer enn dette trengs ikke for å forstå hva dagen handler om.

En tid for avskjed

Himmelfarten kom førti dager oppstandelsen, og det var en periode der mange fikk møte den opstandne. Paulus forteller at mer enn fem hundre fikk se ham. Disse dagene hadde sikkert også preg av en ventet avskjed, litt på samme måte som før korsfestelsen

 Jesus  hadde sagt at det var til deres beste at han gikk bort, for når han gikk, skulle talsmannen komme. Avskjeden var altså knyttet til et løfte. Likevel er avskjed alltid krevende. Den bærer med seg savn, stillhet og spørsmål.

Helge DagslandFoto: Gjermund Øystese

At en avskjed gjør vondt, sier noe om det som har vært. Vennskap, tillit og delte erfaringer setter spor. Derfor er ikke smerten et tegn på svakhet, men heller et bevis på at noe verdifullt har fått vokse frem. Det ville vært et fattigere liv om avskjed var uten smerte.

Slik sto også disiplene tilbake denne dagen. Jesus hadde undervist dem, delt livet med dem og gitt løfter som strakte seg langt forbi det de selv kunne se og forstå.

Blikket vendes oppover

Da Jesus ble tatt opp, sto disiplene igjen og så mot himmelen. Kanskje kom salmeordene naturlig: «Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?» Svaret ligger fast: «Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.»

Himmelfarten betyr ikke fravær, men herredømme. Kristus regjerer – ikke på avstand, men til gagn for sin kirke.

Markus avslutter med ordene om at disiplene gikk ut og forkynte, og Herren var med dem. Avskjeden var ikke fullstendig. Kristus var fortsatt nær, bare på en annen måte. Han holdt løftet sitt.

Slik lever kirken også i dag. Bibelen er full av løfter, og Paulus sier at alle Guds løfter har fått sitt ja i Kristus. Derfor får blikket festes hos ham, ikke i egen styrke, men i det han har gjort og gjør. Kristi himmelfartsdag vender blikket både bakover og framover. Kristus har frelst oss, og han er nær. Og han skal komme igjen for å dømme levende og døde.

Derfor går kirkens liv videre i forkynnelse og vitnesbyrd. Avskjeden var virkelig, men ikke endelig.