Kjøttkaker og kjærlighet

Ruth (32) og Preben (35) sitter i sofaen i huset sitt i Ølensvåg i Vindafjord kommune i Rogaland. Stuen deres rommer ikke bare to mennesker, men også to verdensdeler, to kulturer og to språk. 

– Ja, eg lærer ikkje bokmål, men nynorsk, forteller Ruth. – Vi bor i en nynorsk kommune, så da er det naturlig å lære det. Men det er litt vanskelig.

MISJONSHISTORIE

Kjærlighetshistorien til Preben og Ruth er egentlig en liten misjonshistorie. Ruth sin mor ble kjent med misjonærene Gunvor og Kjell Aardal, og ble kristen da hun var 22 år. Hun og mannen var det første paret som ble velsignet i den lutherske kirken, av misjonær Atle Ølstørn i Misjonssambandet. 

– Min mor lærte å lage norsk middag av misjonærene, og når vi feirer bursdag i vår familie, spiser vi alltid kjøttkaker, ler Ruth og legger til: – Det er litt løye.

Preben ble kristen da han gikk på Lundeneset, 17 år gammel. I 2010 reiste han til Bolivia som ettåring for Misjonssambandet, og der traff han Ruth.

I Bolivia går vi bare innom til folk vi kjenner, men her må vi ringe og avtale en måned før.
Ruth Calero

– Jeg husker ikke han fra den tiden, sier Ruth. Men Preben husker Ruth. – Jeg var 19 år, og hun var 17, smiler han. – Det var ikke noen forelskelse, men jeg la jo merke til henne. 

Preben reiste tilbake til Norge etter det året. Men seks år senere reiste han ut igjen – denne gang som misjonær for Misjonssambandet. 

KJÆRLIGHET

– Jeg var god venn med broren til Ruth, vi spilte mye fotball sammen, forteller Preben. – Det gjorde at jeg ble kjent med familien, og også med Ruth. De to traff hverandre ofte, og etter et CLET-kurs på bibelskolen ble de et par.  

Men så kom pandemien, og Preben ble hardt rammet.

– Jeg ble syk med long-covid og reiste til Norge, forteller Preben. – Jeg var syk i ett og et halvt år. Men da pandemien var slutt og helsa stigende, var jeg ikke sen med å komme meg tilbake til Bolivia, smiler han lurt. – Etter en samtale med Ruths pappa, var det bare å kjøpe ring og gå ned på kne.

– Åh, jeg gråt og lurte på om det var en drøm, ler Ruth hjertelig. 

ÉN BUSS 

Ruth opplevde den første tiden i Norge som vanskelig. Overgangen fra storbyen Cochabamba med 1,4 millioner til det lille stedet Erfjord med 500–600 innbyggere, kunne ikke blitt større.  

– Det var et stort sjokk å komme til Erfjord. Jeg var vant til å ta buss og bybane hvor jeg ville i Cochabamba, minnes Ruth.  – Jeg hadde norskopplæring på skolen på Sand, og hvis jeg ikke rakk bussen om morgenen, så kunne jeg ikke gå på skolen den dagen. Det gikk bare én buss til Sand.

17. MAI

Preben ønsket å ta Ruth med til Stavanger for å oppleve sin første 17. mai, som var for tre år siden. Ruth hadde hørt om 17. mai-toget og hadde store forventinger. 

– Vi sto og så på alle barna som gikk forbi oss, og jeg ventet og ventet. Det var bare folk og folk og folk. Så ble det bare slutt. Da spurte jeg Preben: «Når kommer toget?»

Hun slår latterdøra opp. – Jeg trodde det skulle komme et ekte tog! 

– Men 17. mai var veldig fint. Jeg husker alle menneskene var så blide. Alle smilte og sa «Gratulerer med dagen». Jeg så på alle bunadene og tenkte: «Å, så fine, jeg også vil ha bunad. Men hvilken skal jeg velge??» 

Ruth ler av minnene og synes fremdeles mange ting i den norske kulturen er annerledes.

– I Bolivia snakker vi med dem vi møter. Her synes folk det er rart hvis jeg snakker med fremmede: «Hvorfor snakker du med meg, jeg kjenner ikke deg!». Men jeg prøver å prate med dem som bor i nærheten her, i alle fall.

I Bolivia går vi bare innom til folk vi kjenner, men her må vi ringe og avtale en måned før, spøker hun. 

TATT IMOT

Ruth har blitt godt inkludert i nabolaget og på bedehuset der hun og Preben går. 

– Jeg er med som leder i søndagsskolen, og det er veldig kjekt. Men jeg jobber på kjøkkenet på Lundeneset vgs, så av og til jobber jeg søndager, forteller Ruth, som opprinnelig er utdannet arkitekt. 

– Vi har veldig gode venner her, så vi blir nesten som en stor familie, sier Preben. – Vi har ikke vår egen familie i nærheten, så det betyr mye. 

Paret feirer i år 17. mai sammen for fjerde gang i Norge – og for første gang nytt hus. Om det står kjøttkaker på menyen, vet vi ikke noe om.