Hvem driver global misjon?

Da Misjonssambandet ble startet i 1891, var dette en del av en stor bølge av misjonsengasjement og initiativer. I løpet av 1800-tallet ble det etablert flere store misjonsorganisasjoner både i Norge og andre land i Vesten.

Historiske endringer

Siden 1891 har landskapet endret seg mye. Kristendommen hører ikke til bare i Europa og Nord-Amerika. En hvit, vestlig mann er ikke en typisk kristen – en mer sannsynlig representant for globale kristne vil være en kvinne fra Afrika.

Globale strukturer har også endret seg mye. Kolonier er blitt selvstendige, globalisering og teknologi gir økt kontakt og utveksling mellom kulturer, og land som før ble kalt u-land, har store fremvoksende markeder i verdensøkonomien.

Parallelt med denne utviklingen har det vært en endring i hvordan man driver misjon. Etter at man i mange tiår hadde tenkt at misjon først og fremst var misjonærene og misjonsorganisasjonenes ansvar, har det de siste tiårene skjedd flere skifter. Den globale misjonsbevegelsen har blitt bevisst på at misjon bæres av lokale kirker, av enkelkristne og av kristenheten som helhet.

Ingebjørg Nandrup, utsending for MisjonssambandetFoto: Privat

Lokalmiljø i sentrum

Der det er kristne til stede, kan det drives misjon. Misjon er mye, og mange sider ved livet som kristen enkeltperson og som menighet kan være et vitnesbyrd som skaper kontakt, interesse og leder til tro. Og det er nettopp de som hører til i et lokalmiljø, som har aller best mulighet til å nå de ikke-kristne de har rundt seg. Det er de som kjenner språket, kulturen, livssynet, og de har rikelige muligheter til å være et vitne, fordi det er her de lever livet sitt.

Helt vanlige mennesker med helt vanlige liv er nøkkelpersonene som kan vitne, tjene, lede og veilede.

Hvis lokale kirker, enten i Norge eller i land som vi tenker på som misjonsmark, skal sitte og vente på en misjonær eller annen person med lønn, utdanning og stillingstittel for at misjon skal skje – da kan vi risikere å vente lenge.

De siste tiårene har det vokst frem en mye bredere forståelse av hvem som er kvalifisert for misjon. Helt vanlige mennesker med helt vanlige liv er nøkkelpersonene som kan vitne, tjene, lede og veilede. Man trenger fremdeles noen som kan sette av mye tid til både studier og arbeid direkte inn mot teologi og misjon, men de aller fleste kristne vil ikke kunne gjøre dette, og det er heller ikke nødvendig at alle har mastergrad i teologi for at kirken skal vokse og at nye skal komme til tro.

Det samme gjelder økonomi: Steder som tradisjonelt har vært fattige, har opplevd stor vekst og har mulighet til å bruke egne ressurser på en annen måte enn før. Overgangen fra å drive arbeid med midler utenfra til å sørge for pengene selv kan være krevende både for giver og mottaker, men med gjensidig partnerskap og støtte har det vist seg å være mulig.

Trengs misjonæren?

Hvis lokale kristne skal ha ansvaret selv, trengs det da misjonærer fra Norge? Noen steder er det ingen lokal kirke som kan ta ansvar for misjon. Det kan være ingen eller få troende, og de kan være så presset eller ferske at de ikke har mulighet til å bære ansvaret for å nå andre alene. Disse stedene har vi, som kristne søsken, et ansvar for å støtte. Her er det fortsatt behov for folk som ønsker å flytte, lære og gjøre det langvarige arbeidet det er å nå en ny folkegruppe.

Noen steder er det mange kristne, men på grunn av enorm vekst i en og to generasjoner er det kanskje altfor få med erfaring, utdanning og et langt liv som kristen. Dette gjør disse kirkene sårbare, og det kan gjøre det vanskelig å vite hvordan man skal nå nye, lære dem opp og å sikre god disippelgjøring.

Her har de kristne stort ansvar, men andre har også et ansvar for å bidra til opplæring og støtte. I Norge sitter vi på århundrer med erfaring innen trosopplæring, strategi og misjon – her har vi noe å dele, noe å gi videre til dem som skal bære ansvaret i sine lokalmiljø.

Vi kan drive opplæring, erfaringsoverføring og initiere prosjekter som kan fylles med innhold lokalt. Vi kan drive copowerment, det vil si gjensidig læring og utvikling, med dem vi ønsker å støtte. Vi kan våge å være mottakere i tillegg til givere, og vi kan strekke oss mot enhet på tvers av kultur, språk, tradisjon og generasjon.