Gunnar Bråthen ser tilbake på et innholdsrikt år med mange reiser, møter og ikke minst generalforsamling. – Jeg har vanskelig for å se at Misjon25 kunne blitt så mye bedre enn det vi opplevde, sier han og legger til at det likevel har vært enkelte krevende saker han har blitt involvert i.
Han ønsker å begynne intervjuet med å rette en takk til misjonsfolket, for trofasthet i kallet. – Frivilligheten og innsatsen på Misjon25 var imponerende, og det vi fikk ha sammen med Misjonssambandet ung, bidro til at dagene ble samlende for organisasjonen, sier han og smiler.
Generalsekretæren har også dette året fått besøke noen misjonsfelt og hadde en tur til Bolivia og Peru på våren, og Kenya på høsten. Der har han fått møte både utsendinger og ledere i samarbeidskirker.
– I mars fikk jeg en flott tur til Sør-Amerika hvor jeg fikk inntrykk fra menighetslivet og arbeidet som drives, sier han og legger til at han på SETELA ser muligheter for fremdeles å bidra fremover. Det overrasker ham faktisk litt at rekruttering til stillingene i Peru har vist seg å være vanskelig. – Kanskje vi har underkommunisert behovet for utsendinger i disse landene, undrer han.
I september var han også på en kirkekonferanse i Nairobi. Her fikk han oppleve den tomten i Nairobi som han har hørt så mye om tidligere. – Det er en fin tomt, og det er et imponerende arbeid som drives ut fra den. Både å se skolen som drives, og ellers det mer utadrettet arbeid var inspirerende, forteller han.
– Det er også interessant å være med på slike kirkelige konferanser, fordi man treffer både nåværende og potensielle samarbeidspartnere. Det var blant annet interessant å møte en kirkeleder fra en av de største kirkene i Indonesia.
Strategien til Misjonssambandet har et fokus på unådde folkegrupper, noe han også fikk et inntrykk av i det østlige Afrika. På besøk hos noen utsendinger fikk han se hvordan de arbeider, og den gode inngangen de har blant nasjonale.
– Bare det å se hvordan misjonærene bor, både i Sør-Amerika og Afrika, og hvordan de har det, har gitt meg bedre forutsetninger til å formidle om arbeidet, forteller han. – Det at de både lykkes og trives er godt å vite både som misjonsvenn og leder.
Jeg har vanskelig for å se at Misjon25 kunne blitt så mye bedre enn det vi opplevde.
Det er slike møtepunkt han har satt mest pris på gjennom året, det å få møte både misjonsvenner og utsendinger, og oppleve det felles kallet som misjonsfolk. – Det gir et perspektiv over arbeidet som jeg setter mer og mer pris på, forteller generalsekretæren, og peker videre på sammenhengene og det som knytter oss sammen som organisasjon.
Bråthen blir engasjert når vi kommer inn på temaet om misjon og organisasjon, og forholdet til kirkelige spørsmål. – Det er ikke til å legge skjul på at det er noen spenninger, sier han.
– Man har tradisjonelt ofte tenkt om forholdet mellom kirke og vennesamfunnet på bedehuset med en ellipsemodell, hvor vennesamfunnet var et viktig supplement til den kirkelige organisering. Men dagens kirkesituasjon gjør at den modellen ikke fungerer så godt lenger, sier han med ettertenksomhet.
Etter en liten pause fortsetter han med å forklare at det er noen utfordringer når «supplementet» tar over den kirkelige organiseringen, og at det er noen ting man må finne løsninger på i en slik sammenheng.
– Mitt håp er at kallet til misjon ikke skal «låses inne» i en kirkerettslig organisering, men at Misjonssambandet kan være en misjonsorganisasjon uavhengig av kirkelig tilhørighet.
Dette forklarer han videre med at det er lokale forskjeller i Norge som gjør at misjonsvennene ikke har samme menighetsmuligheter. Samtidig synes han det skjer mye spennende med menighetsplantinger i organisasjonen.
– Vi har nå rundt 90 forsamlinger eller menigheter, og det er ikke bare å bestemme seg for hvordan det skal bli, man må høste erfaringer. Jeg mener vi har en god bevissthet rundt det, og gruppa som jobber med det, gjør et godt arbeid, sier han.
I forlengelsen av samtalen i den forbindelse kommer han også inn på noe av det nye som har blitt etablert i etterkant av Misjon25, både sentralstyre og nasjonalt tilsynsråd.
– Jeg opplever at vi har hatt en god start både med sentralstyret og nasjonalt tilsynsråd. Han forklarer det med at det virker som at organene jobber godt og har fått en god oversikt over og forståelse av ansvarsområdene sine.
– Jobben min er meningsfull og givende, men også krevende, medgir han når samtalen kommer inn på misjonærbarnsakene og varslersakene.
– Jeg opplever at misjonærbarnsaken har kommet inn i et godt spor, og vi er godt i gang med å følge handlingsplanen vi har utarbeidet sammen med Sendt bort.
Når det gjelder varslingssakene så er han åpen om at det tar tid, men at det også er viktig. – Vi er en stor og sammensatt organisasjon. Ting som har vært vanskelige må det være rom til å snakke om, og det må følges av en opplevelse av å bli hørt. Det kan være både krevende og smertefullt, men hvis det blir gjort med gjensidig raushet, så har vi kommet et steg videre, sier han ettertenksomt.
Intervjuet nærmer seg slutten. På spørsmål om hvordan generalsekretærens drømmeforside på Utsyn burde se ut, må han ta seg litt betenkningstid, men kommer så med følgende overskrift: «Den siste bibeloversettelsen er ferdig – Bibelen finnes nå på alle språk.».
– Det er det kallet vi har, forklarer han før han igjen forsikrer seg om at intervjuet må gjøre det tydelig at han er takknemlig for tjenesten.
– Det er mange og varierte oppgaver som venter, men jeg gleder meg over opplevelsen at vi er mange som står sammen i dette kallet og oppdraget til Misjonssambandet, Verden for Kristus.