Som en usynlig hånd – ideologiene og den åndelige kampen

«Som en usynlig hånd». Slik beskrev et riksdagsmedlem sin opplevelse av prosessen da Sveriges høyeste besluttende forsamling – Sveriges Riksdag – skulle vedta den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Mange av de som stemte for, var egentlig imot.

Et drøyt tiår tidligere, da loven om registrert partnerskap skulle klubbes gjennom, hadde Riksdagens leder («Talmannen») hevdet at «dette er ikke et steg, men steget». Men nå var de tidligere forpliktelsene glemt. I stedet var det en «usynlig hånd» som presset på. Selv mange som i utgangspunktet uttrykte skepsis, valgte å bøye seg.

Nå har vi nettopp hatt en lignende opplevelse i samme beslutningsorgan. Denne gangen knyttet til 16-åringers rett til å endre juridisk kjønn. Her har partipisken vært usedvanlig hard. Ifølge rapportene var opptil 90 prosent av partigruppen til Moderaterna negative til forslaget som deres egen partileder drev gjennom.

ÅNDELIG KRAFT

Kan det være slik at det i disse og lignende tilfeller er akkurat slik riksdagslederen uttrykte det: At en usynlig hånd driver på bak kulissene? En hånd som ikke handler om et fysisk nærvær, men et åndelig. I klartekst: At følelsen av press, fordømmelse og skjebne som preget disse og lignende avgjørelser er et signal om en dypere kilde. En åndelig kraft som presser på for å bryte ned Guds skapelsesorden trinn for trinn?

Alt vi som Guds folk strever med i denne verden, har en åndelig side.

Et annet medlem av Riksdagen kom med en lignende iakttagelse: «Vanligvis er det god stemning og humør mellom partiene, selv når vi har ulike meninger om saker. Men det er to spørsmål som gjør at det går som en kald vind gjennom hele Riksdagshuset. Nemlig når vi skal behandle spørsmål om abort og staten Israel. Da er godmodigheten som blåst bort. Det blir hardt og fiendtlig.»

ALT VI MØTER HAR EN ÅNDELIG SIDE

Jeg kommer tilbake til flere av disse spørsmålene litt senere. Men at det bak mange av våre meninger og ideologier skjuler seg en åndelig virkelighet, burde ikke i seg selv være kontroversielt. Paulus' ord er velkjente: «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12).

I klartekst innebærer dette noe som på samme tid er både utfordrende og frigjørende: Alt vi som Guds folk strever med i denne verden, har en åndelig side. Men samtidig, og nettopp derfor: Når vi opplever at de vi møter, reiser seg mot Guds rikes sak, kan vi til tross for dette velge å ikke stemple dem som fiender. De eneste virkelige fiendene vi som Jesu disipler har er av åndelig natur. Det er maktene, åndskreftene og verdens herskere.

Tilsvarende kan vi lese i et annet av Paulus' brev: «For vel går vi fram på menneskelig vis, men vi kjemper ikke med menneskelige midler. Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. Og når dere har nådd fram til full lydighet, står vi klar til å straffe enhver ulydighet» (2 Kor 10,3–6).

Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud.

Mange av de trender, ideologier og politiske systemer som går imot det som er Guds vilje i denne verden, kan beskrives nettopp som «tankebygninger som reiser seg mot kunnskapen om Gud». Som kristne gjør vi derfor klokt i å betrakte oss selv som soldater i en stridende hær (jf. 2 Tim 2,3). Alt vi gjør når vi handler i denne tjenesten, kan nemlig beskrives som åndelig krigføring: forsamlingsbygging, misjon, bønn, apologetikk...

Ja, allerede det å si sannheten i en verden preget av «løgnens far» (Joh 8,44) er faktisk å føre krig i den åndelige verden. Men da ikke med de kjødelige våpnene som vi ofte velger å bruke i våre debatter – men med Guds kraft. Som Jesus selv sier det: «Sannheten skal gjøre dere fri» (Joh 8,32).

TRE ÅNDELIGE KRAFTFELT

I den internasjonale bønnebevegelsen taler man gjerne om tre ulike kraftfelt i den usynlige verden: Antikrist, dødens ånd og Jesabels ånd. Hver og en av disse maktene inntar en eller annen særstilling i den åndelige kampen, og trolig kan John Paul Jacksons ord, i boken Unmasking the Jezebel Spirit, brukes på alle tre: En Jesabel-ånd er en overjordisk kraft med verdensomspennende innflytelse. Det er ikke bare en demon som besetter et individ.

Det er en demonisk makt i den himmelske tilværelsen som overskrider alle geografiske grenser og som kan påvirke nasjoner. Uansett hvilken region denne makten trer inn i, tilslutter den seg og samarbeider med den regjerende fyrsten over dette territoriet.

ANTIKRIST

At Antikrists ånd inntar en sentral plass i Det nye testamentes lære om den åndelige kampen er vanskelig å unngå. Mest kjent er Johannes’ ord: «På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er ånden til Antikrist, som dere har hørt skal komme. Og den ånden er allerede nå i verden» (1 Joh 4,2–3).

Det greske ordet anti kan oversettes både «mot» og «i stedet for». Antikrists ånd er altså både en motstander av Kristus og en erstatning for Kristus. Dermed har vi i praksis fått en oppsummering av de fleste falske religioner som har eksistert i løpet av menneskets historie. Påfallende ofte har disse vært kritikere av den kristne tro, men selv når de ikke har søkt konfrontasjon har de fungert som substitutter – de har tatt en plass i livet til sine tilhengere som bare Herren hadde fortjent.

Ifølge Johannes har den avgjørende forskjellen mellom Guds Ånd og Antikrists ånd å gjøre med synet på inkarnasjonen: «at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod». Uttrykt annerledes behøver vi som kristne til alle tider trenger å bekjenne Jesus både som fullt ut menneskelig og som fullt ut guddommelig.

FORLEDE OSS

Men Johannes' ord kan også utvides til et teologisk prinsipp som sier at Gud ikke spiller det åndelige ut mot det menneskelige. Nettopp dette er noe den Onde hele tiden driver med. Som C. S. Lewis uttrykker det i innledningen til boken Når djevelen dypper pennen: Om djevelen ikke kan gjøre oss til materialister som fornekter den åndelige virkeligheten, velger han ofte å gå i motsatt retning og forlede oss til overåndelighet.

Den teologiske tenkningen som har dette som sitt tydelige kjennetegn, pleier vi vanligvis å beskrive som «gnostisisme». Gnostiske læresetninger har alltid vært preget av at man setter spørsmålstegn ved inkarnasjonen så vel som den fysiske verdens godhet. Guds rolle som skaper av hele verden, men også relevansen av kjønn og ekteskap som skapelsesorden, har blitt sådd tvil om (jf. 1 Tim 4,3–5).

Overalt hvor synden finnes, sier Bibelen, har også døden fått en inngang.

Den mest åpenbare referansen til Antikrists ånd i vår tid er imidlertid å finne i islam. Ikke bare at denne religionen fornekter Jesu guddommelighet og sentrale
trosprinsipper som Jesu sonende død og oppstandelse. Den er også en av hovedkildene til forfølgelse av kristne over hele verden. Hardest rammet er konvertitter fra islam til kristendom, ettersom konvertering i flere muslimske land er underlagt dødsstraff.

Mer tydelig kan ikke Antikrists ånd manifesteres.

DØDENS ÅND

Til og med døden beskrives som en åndskraft i Det nye testamente. I det første brevet til korinterne slår Paulus fast at døden er «den siste fiende» som skal bli fratatt sin makt (1 Kor 15,26; jf. v. 50-57). Det samme budskapet formidles på slutten av Åpenbaringsboken, hvor et resultat av den endelige dommen er at «døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen» (Åp 20,14). Det er med dette håpet for øye at forfatteren av Hebreerbrevet skriver at Jesus har gjort ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet (Heb 2,14–15)

Dette innebærer imidlertid ikke at døden har forsvunnet fra ligningen. Den har for visst mistet sitt endelige grep over menneskeheten, er den fortsatt virksom som en åndelig realitet. Ja, faktum er at Bibelen snakker om fysisk død som en åndelig, snarere enn en biologisk, naturlov. Døden var og er en uvelkommen gjest i Guds skaperverk, men som Paulus formulerer det hele: «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet» (Rom 5,12).

Overalt hvor synden finnes, sier Bibelen, har også døden fått en inngang. På den måten kan vi snakke om en «dødens ånd», som dels kan uttrykke seg i fysisk død, dels vise seg i form av anfektelse, sykdom og destruktiv atferd. Noen religiøse bevegelser vier seg også til uttalt tilbedelse av dødens ånd, med den hinduistiske Kali-kulten som et velkjent eksempel. Sjelesorgbevegelsen Ellel taler om erfaringer som frykt, fordømmelse, forbannelser, selvskading, selvmordstanker, sykdom, farsotter og pusteproblemer som uttrykk for dødens ånd og dens maktsfære.

AKTIV DØDSHJELP

To av sakene der dødens ånd blir mest tydelig har å gjøre med vår håndtering av spørsmål som angår livets begynnelse og slutt. Som jeg beskrev i min innledning fra Sveriges Riksdag, er det tydelig at abortspørsmålet er ladet på en måte som er vanskelig å forklare uten å ta åndelige realiteter i betraktning. Å beskrive den offentlige debatten som dysfunksjonell er en underdrivelse. Få «samtaler» preges like regelmessig av hersketeknikker og aggressivitet fra tilhengernes side enn de som handler om abort eller samvittighetsfrihet for jordmødre. Kan det være fordi vi her beveger oss i et høyoktan åndelig kraftfelt?

Når ånden først er ute av flasken, ser den rett og slett ut til å leve sitt eget liv.

Noe lignende kan sies om aktiv dødshjelp, selv om vi enn så lenge har et flertall både i den svenske legestanden og blant våre politikere som motsetter seg dette. Erfaringenefra andre land er forskrekkelige. Det som nesten alltid skjer, er at det begynner med en begrenset lov, der dødshjelp kun er aktuelt for pasienter med uhelbredelig og/ eller uutholdelig lidelse. Men etter hvert utvikler det seg til noe annet. For eksempel går man fra kun å ta livet av døende pasienter til å utvide til andre kronisk eller uhelbredelig syke pasienter – i noen tilfeller også til psykisk syke, deprimerte eller demente. Faktum er at flere land som innførte aktiv dødshjelp ganske snart har begynt å ta livet også av barn og unge som oppfyller statens kriterier for å være «livsudyktige».

Når ånden først er ute av flasken, ser den rett og slett ut til å leve sitt eget liv. Glipen i den åpnede døren utvides, og det som først ble presentert som et tilbud, får i økende grad karakter av å være et krav. Personlig tror jeg dette har en åndelig forklaring – at det er dødens ånd som presser på.

JESABELS ÅND

Den siste av de tre (tilsynelatende) dominerende kraftsentrene i den åndelige verden er Jesabels ånd. Mye er skrevet om denne åndskraften, og som alltid bør vi nærme oss disse beskrivelsene med dømmekraft. Men både Skriften og erfaringen bekrefter at Jesabel er en realitet å regne med, og er man ikke være klar over dette, kan det slå hardt tilbake på oss selv.

Den første gangen et individ ved navn Jesabel dukker opp i Skriften er i Første Kongebok, hvor kong Ahab tar den hedenske prinsessen Jesabel til sin gemalinne (se 1 Kong 16,29–33). Ahabs regjeringstid tilhører et av de absolutt laveste punktene i Israels historie, og en viktig årsak til dette er kvinnen som står ved kongens side. Jesabel rygger ikke tilbake for verken avgudsdyrkelse eller maktmisbruk, og etter noen år på Israels trone står hun som beskytter av hele 450 Baal-profeter og 400 Asjera-profeter.

SENDEBREV

Enda viktigere i denne sammenhengen er imidlertid at Jesabel også er nevnt i den siste boken i Bibelen, nærmere bestemt i Jesu sendebrev til menigheten i Tyatira: «Men dette har jeg imot deg: Du tåler denne kvinnen Jesabel, hun som kaller seg profet, men som med det hun lærer, lokker mine tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer. Jeg har gitt henne tid til å vende om, men hun vil ikke omvende seg fra sitt horeri. Se, nå kaster jeg henne på sykeseng, og de som begår ekteskapsbrudd med henne, kaster jeg ut i stor nød dersom de ikke vender om fra hennes gjerninger. Og barna hennes vil jeg drepe med pest. Slik skal alle menighetene få erfare at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og som gjengjelder hver og en av dere etter det dere har gjort» (Åp 2,20–23).

Vi trenger rett og slett å øve oss i å se to ting samtidig, både den synlige og den usynlige verdens realiteter.

I disse versene gis en ganske detaljert presentasjon av Jesabel. Men nå ikke bare som en historisk person, men som et kodenavn for et menneske – og i forlengelsen en åndskraft – som sprer villfarelse i Guds kirke. Dessuten i et brev som hevder å handle om kirkens vilkår like fram til Jesu gjenkomst. Den Jesabel som trer fram i Åpenbaringen har følgende distinkte kjennetegn:
• Hun kaller seg selv en profetinne.
• Hun underviser og har innflytelse i menigheten.
• Hun leder Guds folk inn i hor og avgudsdyrkelse.
• Hun nekter å omvende seg.
• Hun blir dømt av Herren selv – men drar også andre med seg i sitt fall.

På moderne svensk snakker vi altså om en sterk leder som gjør krav på å være profet, som manipulerer og forvrir på hode og tanker til sine omgivelser og som har en tilsvarende forvridd tilnærming til åndelighet og seksualitet. Og dette fenomenet er dessverre ikke isolert verken til Israel under kong Ahab eller til Tyatira i det første århundret. Nei, Jesabel er en personlighet som har dukket opp i Gudsmenighet gjennom hele kirkehistorien.

I ekstreme tilfeller kan Jesabels ånd uttrykke seg i form av hekseri eller sekterisme eller – som i Knutby Filadelfia – profetisk tale om «Kristi brud» og «åndelige hustruer». Men mer generelt er det trolig denne ånden som taler gjennom flere av vår tids kjønnsideologier – til stor skade og forvirring, ikke minst for barn og unge. Som vi allerede har bemerket, er det en sterk sammenheng mellom den åndelige kampen og opprøret mot Guds skapelsesorden.

FARLIGE FOR FIENDEN

Hensikten med denne artikkelen er ikke å åndeliggjøre – enn mindre demonisere – alle bevegelser og ideologier som befinner seg i konflikt med klassisk kristen teologi. Men hvis vi skal ta Paulus på ordet, må vi samtidig slå fast at vi har god grunn til å forvente et åndelig spill også bak det som ved første øyekast bare ser ut til å være menneskelige meninger og strategier. Vi trenger rett og slett å øve oss i å se to ting samtidig, både den synlige og den usynlige verdens realiteter.

La oss be om den dømmekraften som gjør oss åndelig våkne.

Om vi ikke gjør dette, er det stor risiko for at vi blir sittende fast i et overflatisk – og ærlig talt: naivt – syn på den verden vi lever i. Noe som i sin tur gjør at vi lett blir distrahert selv i situasjoner hvor den åndelige kampen er til å ta og føle på.

Der vil vi ikke havne som kristne. Enda mindre ønsker vi å havne der som ledere i Guds rike. La oss derfor være oppmerksomme på den «usynlige hånden» bak det som hender og skjer. Og la oss be om den dømmekraften som gjør oss åndelig våkne – og dermed farlige for fienden – i denne verden her!