Håndregelen
(Foto: Luis Quintero/unsplash.com)

Håndregelen

Hva har hånda med ditt kristne liv å gjøre?

Tekst: Vidar Mæland Bakke
Publisert: Publisert: 09.02.2024
Oppdatert: 08.02.24 KL. 12.00.
  • Annonse - KNIF
    Annonse

I rundt femten år har hånda mi fungert som en pedagogisk huskeregel for slitesterke trospraksiser. Det hver enkelt finger på hånda symboliserer, er derimot gammel visdom. Praksiser dypt forankret i troens sentrum og erfaringer fra kristne til alle tider.   

Tommelen  

Har du lagt merke til hvor ofte de andre fingrene trenger berøringen fra tommelen i sin utfoldelse og i sine ulike funksjoner? Uten tommelen blir de andre fingrene temmelig hjelpeløse. Å praktisere kristen tro er alltid en respons på Guds initiativ og berøring. Bevegelsen begynte hos Den treenige Gud som kom alt menneskelig i møte. Essensen i julens budskap.

Gud bøyde seg ned da Jesus Kristus ble født som et menneske og ble Jesus fra Nasaret. Evigheten brøt inn i tiden. Immanuel – Gud med oss.  

I min håndregel ble derfor tommelen et symbol for Den treenige Gud. Slik de andre fingrene er i stadig berøring med tommelen, har også̊ Gud berøringspunkter med oss mennesker i ulike dimensjoner av vår tilværelse.

For å huske og systematisere, trengte jeg å forenkle. Lillefinger, ringfinger, langfinger og pekefinger fikk lov til å symbolisere fire «berøringsflater» i livet mitt, som hver for seg forløser slitesterke og tidløse trospraksiser. 

Lillefingeren 

Lillefingeren symboliserer mitt liv som berøres av Herren (tommelen) i det jeg hviler, leker, prater, ber og lytter i stillhet.

Den minste fingeren på̊ hånda kan lett betraktes som uproduktiv og unyttig. Litt som det lille barnet.

Men den har sin egenverdi uavhengig av hva den produserer. Den symboliserer daglig kvalitetstid med Gud gjennom bønn, bibellesing eller en blund på sofaen.  

Ringfingeren 

Ringfingeren symboliserer livet mitt i fellesskap. Vi som berøres av Ham hver gang to, tre eller flere er samlet i Jesu navn. Den som er forlovet eller gift, bærer ofte en ring på denne fingeren som et tegn på forpliktende kjærlighet.

Ringfingerens praksiser kommer for meg til uttrykk når jeg ukentlig samles med kristne venner vekselvis i husfellesskapet og i det større gudstjenestefellesskapet.

Langfingeren 

Langfingeren rager over de andre, fordi den symboliserer det å lede seg selv og andre. Før eller siden er det noen som begynner å se opp til oss: Yngre søsken, egne barn, barnebarn, onkel- eller tantebarn, kollegaer, naboer, team-medlemmer i menighetssammenheng eller jobb.

Når langfingeren berører tommelen, bøyer den seg samtidig ned og blir den minste.

Slik uttrykkes Jesu forbilde som en tjenende leder, Guds egen sønn som ble sendt til verden.

Han som bøyde seg ned og vasket disiplenes føtter. Han sender oss. Hvem tjener du for tiden? Hvordan praktiserer du din tjeneste for andre? 

Pekefingeren  

Det er ikke symbolet av en løftet pekefinger til formaning vi her snakker om. Det er heller snakk om en finger som peker oppover, før den krummes og vendes oppover igjen i en gjentagende bevegelse: «Kom med meg til et avsides sted for å hvile».

Pekefingeren symboliserer ukentlig hvile fra hverdagen i sabbatens praksis, den årlige tilbaketrekningen fra verden på retreat eller det å legge ut på kortere eller lengre reiser som pilegrim.

Reiser kan gi perspektiv, overblikk og fornyelse.

De kan ofte skje like mye på det indre som på det ytre plan, men de sammenfaller gjerne med fysiske reiser.  

Nådens uanstrengte rytmer 

Tommelen som berører de andre fingrene på hånda, symboliserer for meg nådens uanstrengte rytmer.

En enkel struktur for disippellivet, der vi får hjelp til å strekke oss mot Jesus, hverandre og verden, uten å behøve å slite oss ut på̊ veien. 

Eugene Petersons gjengivelse av Matteus 11,28–30 i parafrasen The Message rommer et tilsynelatende paradoks (her i min oversettelse):  

«Er du trøtt? Utslitt? Utbrent på̊ religion?  
Kom til meg.  
Bli med meg avsides, og du skal få livet tilbake.  
Jeg skal gi deg en virkelig hvilepause. 
Gå med meg og arbeid sammen med meg.  
Se hvordan jeg gjør det.  
Lær nådens uanstrengte rytmer. 
Jeg skal ikke legge noe tungt eller upassende på̊ deg.  
Følg meg og lær å leve friere og enklere!» 

Paradokset ligger i at den som sier ja til å være disippel av Jesus, kalles både til å hvile hos ham, gå med ham og arbeide sammen med ham. Nøkkelen ligger i nådens uanstrengte rytmer, som leder til et friere og enklere liv.

Rytmene skal være gode å danse til. Når vi er «i rytme», da vandrer vi i ferdiglagte gjerninger, båret oppe av Guds nåde. 
 
Du kan lese mer om håndregelen og nådens uanstrengte rytmer i boka «Disippelrytmer» av Vidar Mæland Bakke, utgitt på Luther forlag (2017). 

Powered by Cornerstone