Konge og koselig majestet
(Foto: User:CSvBibra, CC BY-SA 3.0 , via Wikimedia Commons)

Konge og koselig majestet

Kan vi se en sammenheng mellom synet på Gud og forståelsen av kongemakten?

Tekst: Knut Kåre Kirkholm
Publisert: Publisert: 03.01.2024
Oppdatert: 05.01.24 KL. 12.00.
  • Annonse - Hovland og Ottosen
    Annonse
Konge og koselig majestet

Skiinteresserte nordmenn husker godt de rørende scenene etter kvinnenes tremil under ski-VM i Oslo i 2011, da gulljenta Therese Johaug i seiersgleden kastet seg om halsen på kong Harald og fikk en kongelig bamseklem. Nordmenns kjærlighet til folkekongen og den koselige bestefar-majesteten ble ikke akkurat svekket av dette flotte øyeblikket. 

I Norge er vi begeistret over å ha en konge som framstår som nær og folkelig.

I andre land og til andre tider har dette bildet vært totalt annerledes. Vi skal ikke lenger enn til Storbritannia før vi møter et helt annet syn på de kongelige. Der skal kongefamilien være opphøyd, utilnærmelig og annerledes – «never complain, never explain» har tradisjonelt vært slagordet der i gården, selv om det siste årets bokutgivelse fra prins Harry tyder på at en ny vind blåser der også. 

Guds rike 

I Bibelen, i tilbedelsen og ikke minst i lovsangene vi synger, finner vi flust av eksempler på at Gud omtales som konge og majestet. «Majestet, konge i evighet», «Vi vil opphøye deg, kong Jesus», «Jesus, du er konge midt iblant oss», «Vi tilber din majestet».  

Dette aktualiserer et viktig og interessant spørsmål, nemlig forholdet mellom kongen og Gud.

Hvilken rolle får kongen, og hvordan begrunnes det? Og hvordan påvirker synet på kongen og kongens rolle våre forestillinger om makt og ledelse i Guds menighet? Det er vanskelig å komme unna at det er en forbindelse. Selv om vi kan slå opp et ord og lese en definisjon, er et ord også bærer av følelser, tankebilder og assosiasjoner. Hvordan lyder ordet «majestet» i ørene til en nordmann som ser for seg Therese Johaug få en bestefarklem av kong Harald, sammenlignet med hvordan ordet ble forstått av en norsk bonde i eneveldets tid, da man kun kjente til kongen som en mektig mann i København? 

Prestekongen 

Dersom vi går tilbake til oldtiden, finner vi mange eksempler på at kongen også hadde religiøs makt. I det gamle Egypt var farao regnet som guddommelig, sønn av solguden. Det samme finner vi en rekke eksempler på lenger øst, i Mesopotamia. Kongen kunne være offerprest i flere av disse kulturene. Dette blir også en stor fristelse for flere av kongene i Israel, og både Saul og Ussia får høre strenge domsord fra Gud når de bryter grensene mellom kongens og prestens domene og bærer fram offer, en oppgave Moseloven forbeholder presten. 

På Det nye testamentets tid dominerer romerne. I romersk keiserideologi ble keiseren sett på som en guddommelig representant. De tidlige forfølgelsene av kristne handlet i stor grad om at kristne ikke ville bære fram offer for keiseren. Det betyr ikke at de første kristne jobbet for å omstyrte keiserdømmet. Paulus formaner til å be for alle i høy stilling (1 Tim 2,2) og slår fast at øvrigheten er innsatt av Gud (Rom 13,1–7), noe også Peter istemmer (1 Pet 2,13–17). 

Når tjenestene i de første kristne menighetene beskrives – tilsynsmenn, eldste – forutsetter det en ganske annen tilnærming til makt enn det som ellers rådet i samfunnet.

Vi finner ingen spor av keisermaktens autoritære struktur. I stedet er det Jesu ord om lederen som alles tjener, som setter agendaen (Joh 13,14).  

Menighetslederen blir derfor ikke forstått som noen mellommann mellom Gud og mennesker. NT slår fast at Jesus er den eneste sanne «prestekongen», etter Melkisedeks vis (Heb 6,20–7,3). I teologien har dette fått sitt nedslag i læren om det allmenne prestedømmet. I Kristus er det ikke behov for noen formidler mellom Gud og mennesker slik som vi finner det i GT, men alle har direkte adgang til «nådens trone» (Heb 4,15–16). Alle kristne er derfor prester for Gud (1 Pet 2,4–5). Samtidig betyr ikke det at menigheten skal være uten lederskap. Men lederskapet er ikke mellommenn slik øverstepresten i GT var det.  

Det monarkiske episkopat 

Likevel tok det ikke mange generasjoner før kirkeordning og -struktur ble mer satt. Det henger naturlig sammen med at kirken vokste, apostlene døde og at det derfor ble behov for en mer gjennomtenkt struktur. Den av de tidlige teologene som særlig jobbet med dette, var Cyprian fra Karthago (200-tallet). Et utsagn vi har etter Cyprian, er: «Biskopen er i kirken og kirken er i biskopen, og den som ikke er sammen med biskopen, er ikke i kirken.» Bibelforsker Reidar Hvalvik skriver derfor at det er naturlig å tale om et «monarkisk episkopat» hos Cyprian. 

Nå skal ikke denne artikkelen handle om embetsteologi, men etter hvert som embetsteologien ble tydeligere formulert i kirken, begynner man også å få øye på likheter mellom hvordan biskopens og kongens makt ble oppfattet. Kirken ble etter hvert en betydelig jordeier og maktfaktor i samfunnet. 

Utover Middelalderen førte dette i Vest-Europa til en økende maktkamp mellom kongemakten og kirkemakten.

Den opprivende investiturstriden i siste halvdel av 1000-tallet er et talende uttrykk for dette. Hvem hadde retten til å holde innsettelsesseremonier (investitur) for nyutnevnte biskoper? Keiseren eller paven? Paven lyste den tysk-romerske keiseren, Henrik 4, i bann, noe som førte til at han måtte gå sin tunge gang til Canossa i 1077 og be paven om å løse ham fra bannet. Først i 1122 ble striden mellom pave og keiser løst, og man ble enig om en maktfordeling. Disse stridene førte til at kirkemakten utviklet seg kraftig i høymiddelalderen, og mange teologer utviklet ideer om at kirke- og pavemakten egentlig stod over de verdslige kongene og keiserne. 

Dette er også et viktig bakteppe for reformasjonen. Utover høymiddelalderen ble kirken en stadig større jordeier, og mange biskoper fungerte nærmest som lokale fyrster. Når Luther skriver sitt skriv til den kristne adel (1520), drøfter han blant annet disse problemstillingene, og langer ut mot de mange kirkelige prelater som sitter i Roma og har inntekter fra sine kirkelige eiendommer i Tyskland. Han skildrer dem som grådige lensherrer som kun bruker sin makt til å berike seg selv. I og med at reformasjonen også var et oppgjør med kirkens makt, er det ikke vanskelig å forstå at mange fyrster støttet Luthers tanker. 

Min beskrivelse er naturligvis overfladisk, men bildet jeg forsøker å tegne, er av en kirkemakt som utover i middelalderen i økende grad ligner kongemakten – både i struktur, status, rikdom og reell makt.

Både på det verdslige og det kirkelige plan ble det en lang vei fra den vanlige bonden opp til keiseren og paven. I lys av dette kan man lure på om dette også ble en medvirkende årsak til at Maria- og helgendyrkelsen ble så populær i middelalderen. Kan den lange avstanden ha ført til at det følte behovet for noen forbedere langs veien ble enda sterkere og at folk derfor i enda større grad grep til Maria og helgenene? Det ligger iallfall under at Gud er så fjern og opphøyd at han ikke bør plages for mye med menneskenes daglige småting. 

Eneveldig majestet 

Når vi kommer inn på 1600-tallet, får tanken om den eneveldige kongemakten stadig mer plass. Omtrent samtidig fikk man eneveldige konger i Frankrike, Preussen, Danmark-Norge, Sverige og Russland. I England lekte Charles I med de samme tankene, men der ble det opprør og borgerkrig i stedet for enevelde. Ludvig 14 av Frankrike er kanskje den mest kjente av eneveldets konger og hans fyndige setning «Staten, det er meg» oppsummerer langt på vei eneveldets filosofi. Samtidig måtte kongen i de fleste land holde seg inne med adelen, så kongens makt var ikke helt absolutt. 

Et viktig uttrykk i eneveldets tid var «av Guds nåde», altså at kongemakten var avledet direkte fra Gud og at kongen kun stod ansvarlig overfor Gud.

Uttrykket taler for seg selv. Norge var underlagt enevoldsmakt fra 1660 til 1814. 

I Christian Vs norske lov (1688) straffes blasfemi (å laste Gud) og majestetsfornærmelse (å laste kongen, Crimine Majestatis) begge på brutalt vis, først med avhogging av diverse lemmer, og deretter halshugging og hodet satt på en stake. Selv om kongemakten forstås som avledet av Guds makt, er konsekvensene for overtredelse de samme. For oss som er vant med ytringsfrihet og nærmest fri flyt av skamløse ytringer om både Gud og kongen, framstår dette som en sjokkerende annerledes virkelighet. Man kan riktignok være sympatisk innstilt til at samfunnet etterstrebet respekt for Gud og kongen, men virkemidlene og straffene er brutale og utenkelige for oss som lever i dag.  

I eneveldets tid og lenge etter var presten kongelig embetsmann og kongens forlengede arm ute i distriktene. Det ga også presten mye makt – både formell og uformell. 

Bestefar-majesteten 

Selv om eneveldet ble avviklet i Norge med grunnloven i 1814 og kongemakten dermed ble innskrenket, bestod den dype respekten for kongemakten og den ytre gudsfrykten i mange generasjoner. I nyere tid har dette blitt kraftig endret.

Mitt inntrykk er at folk, i den grad de forholder seg til Gud og kongen, ser på dem som hyggelige bestefedre mer enn som noe annet. 

Helje K. Sødal beskrev for noen år siden gudsbildet i mange av de moderne lovsangene som «koselig majestet». Det er interessant å legge merke til hvor likt dette er måten folk flest forholder seg til kongen på. Han er ikke lenger en skremmende autoritetsfigur. Det er heller ikke Gud. I stedet er han en tolerant, hyggelig og velvillig bestefar. Det er også Gud blitt.  

Jeg sier ikke at det til enhver tid er en direkte sammenheng mellom synet på kongen og synet på Gud. Samtidig er det ikke rart at det er likhetstrekk. For det handler om autoritet og oppfatningen av hva autoritet er og innebærer. Interessant nok har prestens posisjon i samme periode endret seg langs de samme baner. 

En representant 

Til avrunding vil jeg gjerne trekke inn et siste moment, og påpeke at det også hersker et interessant forhold mellom kongens makt og kongens person. I Norge har ikke kong Harald stor formell og politisk makt, men til gjengjeld er hans symbolske makt knapt mulig å måle. Den symbolske makten er formelt innebygd i kongemakten, men min fornemmelse er at kong Haralds reelle symbolske makt først og fremst er knyttet til hans person og er bygget gjennom hans offentlige opptreden gjennom tre tiår.

Mange har derfor sagt at kong Harald ble «kront» til Norges konge da han troppet opp i gummistøvler etter nyttårsorkanen på Sunnmøre 1. januar 1992.

De fleste nordmenn er enige om at kronprins Håkon Magnus (kanskje særlig de siste årene) har maktet å bygge noe av den samme relasjonen til folket, og derfor synes monarkiet å stå støtt i Norge. 

Selv om kongens person er svært viktig for hans symbolske makt, er det til enhver tid rikelig potensial for en konflikt mellom personen og kronen. Alle som har sett Netflix-serien «The Crown», har merket seg de mange gangene dronning Elizabeth II tar avgjørelser der hun må velge mellom sin rolle som «Sovereign» og sin rolle som datter, søster, hustru eller mor.  

En monark er derfor til enhver tid representant for noe mer enn sin egen person. Da oppstår de vanskelige dilemmaene, og valg må tas. I vårt eget kongehus så vi noe av dette i høst da prinsesse Märtha Louise frasa seg sine offisielle oppgaver etter en rekke kontroverser. Og i det britiske kongehuset har både prins Andrew og prins Harry fratrådt posisjonen som «arbeidende kongelig» de siste årene, fordi de anses som mer til skade enn til gagn for kongehuset. 

Monarkens person og det han/hun representerer, er dermed noe som på den ene siden må holdes fra hverandre, samtidig som de er uløselig knyttet sammen. Slik har det alltid vært, men i en tid der monarkens formelle makt er tatt bort, har nok vektingen forskjøvet seg i favør av personen. Iallfall er det slik i Norge. Hvis kongemakten mister sin legitimitet i folket, vil det trolig ikke ta mange stortingsperioder før monarkiet er avskaffet. 

Vi har altså kommet i en situasjon der kongen strengt tatt må gjøre seg fortjent til makten og respekten i folket. Langt på vei vil jeg hevde at det samme gjelder for Gud.

I folkeopinionen er ikke Gud lenger Gud om alle land lå øde og alle mann var døde. Han må gjøre seg fortjent til det, og hvis «jeg» ikke liker hans meninger og handlinger, ja, så kan det være det samme.  

Det går fint an å leve (og dø) med et slikt syn på kongen og øvrigheten, men saken forholder seg ganske annerledes med Gud. For en dag skal hvert kne bøye seg. Og da nytter det ikke å komme med argumenter av typen «jeg likte ikke meningene dine». 

Knut Kåre Kirkholm er redaktør for Fast Grunn og undervisningsleder og førstelektor ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole

Powered by Cornerstone