Fyrsten over Perserriket

I boken Farlige for fienden, som nylig kom ut på Lunde forlag, skriver Olof Edsinger om den åndelige virkeligheten og kampen. I boken drøft er han en rekke viktige tema, inkludert en del tema som tradisjonelt ses på som kontroversielle i norsk bedehusbevegelse.

Dette skal ikke være noen anmeldelse av boken til Edsinger, men jeg vil gjerne bruke anledningen til å si mer om ett av temaene som tas opp, nemlig tanken om at åndsmakter er gitt herredømme over territorier.

SATANS DELEGERTE MAKT

I missiologien var dette en tanke som særlig ble utfoldet av Charles Peter Wagner (1930–2016), mangeårig professor ved Fuller Theological Seminary. Wagner var også aktiv innenfor kirkevekstbevegelsen og er i dag mest kjent som en viktig lederskikkelse innenfor NAR-bevegelsen, en ytterliggående karismatisk bevegelse som blant annet Arne Helge Teigen, førsteamanuensis ved Fjellhaug, har skrevet flere lesverdige artikler om de siste årene.

Wagner utviklet en tanke om at Satan har delegert makt til høyerestående demoner. De får makt til å kontrollere nasjoner, regioner, byer, stammer, folkegrupper, nabolag og andre betydningsfulle sosiale nettverk av mennesker rundt om i verden (Wagner 1990).

Med utgangspunkt i dette lanserte Wagner en misjonsstrategi han kalte «strategic-level spiritual warfare» (SLSW). SLSW går ut på at man ber mot disse territorielle åndene, forsøker å kartlegge strategiene deres gjennom å fi nne ut navnene deres og hvilke midler de bruker for å holde folk fanget, for deretter å binde disse åndene, slik at de ikke lenger kan hindre evangeliseringsarbeidet (Engelsviken 2001).

Wagner så for seg at en slik åndelig krigføring kunne utløse omfattende vekkelser.

Edsinger går ikke så langt som Wagner i sin bok, men han tar opp tematikken og er åpen for at demoniske makter har makt over geografiske områder. Han begrunner dette ut fra blant annet Daniel 10, som vi skal se på nedenfor.

Han bruker begrepene «innfallsporter og fotfester» når han skal beskrive nærmere hvordan deres makt og innflytelse kan forsterkes og gjøre seg gjeldende. I noen helt spesielle tilfeller, skriver Edsinger, kan det være aktuelt å konfrontere «lokale fyrster» (s. 124–128).

FYRSTEN OVER PERSERRIKET (DAN 10)

Den umiddelbare bakgrunnen for tanken om territorielle åndsmakter finner vi i Daniel 10: «Så sa han til meg: «Vær ikke redd, Daniel! For fra den første dagen du viet ditt hjerte til å vinne innsikt og til å ydmyke deg for din Gud, er ordene dine blitt hørt, og på grunn av ordene dine har jeg kommet. Fyrsten over Perserriket gjorde motstand mot meg i tjueen dager. Da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg der jeg var holdt tilbake hos perserkongene.» (Dan 10,12–13)

«Da spurte han meg: Vet du hvorfor jeg har kommet til deg? Nå må jeg vende tilbake for å føre strid mot fyrsten over Persia. Når jeg drar ut, kommer fyrsten over Javan.» (Dan 10,19)

I en fotnote til vers 13 skriver redaktørene av Bibel2011 at det er snakk om en «engel som representerer det persiske riket». Tilsvarende finner vi i NB88/07, som nøyer seg med å forklare uttrykket med «ond engel». «Javan» i 10,19 henviser til Hellas.

Disse fotnotene reflekterer den vanligste tolkningen av disse versene. En ond makt kontrollerer et spesifikt territorium. Fortolkere som tidligere er publisert på Lunde forlag, Rolf Lein (Daniels bok i Bibelverket) og Dag Risdal (Daniel – profet og troskjempe), ser for seg dette som et uttrykk for at Satan har offiserer i sin hær som han strategisk plasserer langs de områdene av frontlinjen hvor striden er ekstra hard.

Engelen kalles derfor fyrsten over Perserriket fordi åndelige slag på en særlig måte ble utkjempet der i Daniels levetid.

SKYTSENGLER

Edsinger, derimot, bygger på den amerikanske bibelforskeren Michael Heiser, som er blitt mest kjent for sitt arbeid i databibelselskapet Logos Bible Software, og går for en tenkning om at englene, før Lucifers fall, var blitt tildelt sine respektive geografiske områder de hadde ansvar for (jf. begrepet «skyts- engler»).

Edsinger bruker Rom 11,29 – om at Gud ikke angrer sine kall og nådegaver – til å begrunne hvorfor dette ansvaret ikke ble fratatt de englene som falt sammen med Lucifer.

Denne tanken bygger i sin tur på en bestemt forståelse av 5 Mos 32,8, slik det kommer fram i den gamle greske oversettelsen (Septuaginta). Den hebraiske teksten lyder: «Da Den høyeste ga folkeslagene land og skilte menneskene fra hverandre, satte han grenser mellom folkene etter tallet på Israels sønner.» (5 Mos 32,8)

Det sentrale som er annerledes i oversettelsen til gresk, er at «Israels sønner» er byttet ut med «Guds sønner». Denne varianten forekommer også i Dødehavsrullene. I Bibelen brukes «Guds sønner» ofte om englene.

I jødedommen fram mot Jesu tid finner vi en rekke eksempler på denne tankegangen, og det ble langt på vei utviklet en lære om territorielle herskere.

Fra mitt ståsted anser jeg dette som mulige tolkninger av både Dan 10 og 5 Mos 32.

Samtidig er jeg i stor tvil om disse to tekstene (sammen med et par andre jeg ikke har nevnt) er sterke nok «knagger» til å kunne bære en lære om territorielle herskere slik Heiser (og Edsinger) utvikler det. Ikke minst fordi 5 Mos 32 også bygger på en bestemt tekstvariant som ikke finnes i den overleverte hebraiske teksten.

Og bruken av Rom 11,29 synes jeg er helt feilplassert i denne sammenheng. Det er et vers som handler om Guds utvelgelse av Israel, ikke tildeling av landområder til engler.

LOKALE GUDER

Selv om jeg er skeptisk til en lære om at engler er tildelt sine bestemte landområder, er jeg ikke avvisende til tanken om at onde åndsmakter kan ha grep over folk og (kanskje også) områder.

Ånder «kastes ut» i Bibelen, og djevelen kalles for «denne verdens fyrste» i Bibelen, og når han frister Jesus, hevder han å ha et herredømme som han kan overdra (Matt 4,8–10). Problemet er naturligvis at djevelen er en løgner.

På et mer generelt plan kan vi gjenfinne tanken om lokale guder over hele verden, til alle tider.

I Bibelen finner vi en rekke eksempler på dette, og det kan tales om Ke- mosj som moabittenes gud og Molok som ammonittenes gud (jf. 1 Kong 11,7).

Og vi kan kanskje tenke på en Naaman, som fikk ha med seg litt israelsk jord, slik at han kunne tilbe Herren, selv om han bodde i Damaskus (2 Kong 5,17–19). Dette siste tilfellet handler om at Naaman tydeligvis tenkte «territorielt» om Herrens makt, og at noen håndfuller jord kunne fungere som et brohode for Herren.

Profeten Elisja korrigerer ikke Naaman i dette, til tross for at Herrens suverene og uinnskrenkede makt er en hovedsak i beretningene om Elias og Elisja. En viktig beretning som illustrerer Herrens suverene makt, er Israels krig mot filisterne i 1 Sam 4–5.

For å snu en sviktende krigslykke, velger Israels eldste å føre paktkisten ut i neste slag. Den ses på som en garantist for seier. Men Herren lar seg ikke manipulere, og Israel taper.

Filisterne fører så med seg paktkisten og setter den i Dagons tempel i Asjdod (1 Sam 5,1). Dette er et synlig uttrykk på at filisternes gud, Dagon, nå har overvunnet Herren og overtatt noe av hans territorium.

Men det som skjer, er at filisterne finner Dagon liggende nesegrus foran paktkisten den neste dag. Filisterne setter opp statuen av Dagon, bare for å finne ham liggende like nesegrus dagen etter, men da med hodet og hendene kappet av.

I forlengelsen av dette sprer sykdom og plager seg blant filisterne, og de skjønner at Herrens makt strekker seg langt utover Israels grenser. Herren er nemlig all jordens Gud, ikke bare en lokal hersker.

På grunn av denne enorme forskjellen i makt og herredømme, kan Bibelen av og til skildre avgudene som ikke-eksisterende: «Så sier Herren, kongen som løser ut Israel, Herren over hærskarene: Jeg er den første, og jeg er den siste, det finnes ingen annen gud enn jeg.» (Jes 44,6)

AVGUDSOFFER

Samtidig er ikke dette hele historien. For andre steder slås det tydelig fast at onde åndsmakter står bak avgudene, for eksempel i 1 Kor 10,19–21, hvor Paulus advarer mot å spise avgudsoffer, fordi det gir «fellesskap med de onde åndene».

Dette må ses sammen med at Paulus på den andre siden tillater å spise offerkjøtt – det vil si kjøtt som kommer fra avgudstemplet og selges på markedet (1 Kor 8,4–7). Det er konteksten som er forskjellen. Det å kjøpe kjøtt på markedet er noe annet enn å delta i spiseritualet i offertemplet.

Den britiske GT-forskeren Chris Wright, som er best kjent som forfatteren bak Cape Town-erklæringen i etterkant av den store misjonskonferansen i Cape Town i 2010, forklarer denne spenningen ved å si at avgudene/åndene er som ingenting å regne i forhold til Herren, men overfor oss er de reelle makter som er sterkere enn vi er, og som vi derfor ikke kan hamle opp med i egen kraft.

I lys av dette tror jeg at lokale guder gjerne kan være forbundet med åndsmakter. Og dersom man gir disse rom, vil de også gjøre seg gjeldende.

Jeg tror derfor at ondskapens kreft er og makter kan ha «innfallsporter og fotfester» i en gruppe eller et område.

Ikke fordi Gud har tildelt dem disse, men fordi de blir gitt rom. Det rommet gis når avgudsdyrkelse og synd får bre om seg. Da tror jeg at djevelen får tid og rom til å spinne sine nett.

KAMP OG SEIER

Hvordan vinner vi så seier? Er det riktig å gjøre som Peter Wagner foreslo – å foreta en åndelig kartlegging, sende ut kampgrupper som i bønn og konfrontasjon tar opp kampen mot de lokale åndsmaktene?

Jeg klarer ikke å finne at dette er noen misjonsstrategi Bibelen legger opp til. Jeg tror på historier om besettelse og utdrivelse i Jesu navn, men jeg tror ikke vi er kalt til å utkjempe åndelige kamper på den måten som skisseres av Wagner.

Der synes jeg Edsinger er mer edruelig, når han understreker at bønn og forkynnelse er de primære midlene Gud har gitt oss, og at den åndelige kampen først og fremst utkjempes når Guds ord og evangeliet om Jesus bryter nytt land.

Det kan aktivere voldsomme kreft er og motstand, det må vi ta på alvor, men selve kampvåpenet er Guds ord (jf. Ef 6, hvor Guds ord nevnes som våpen, samtidig som avsnittets hovedvekt ligger på beskyttelse og rustningen).

Der Gud tilbes og forkynnes, må mørkets makter vike.