Leder for Misjonssambandet utland, Hans Arne Sanna.
Leder for Misjonssambandet utland, Hans Arne Sanna. (Foto: Anders Artmark Aanensen)

– En smerte vi må stå midt i

Hans Arne Sanna, leder for Misjonssambandet utland, mener det er viktig at misjonærbarns historier blir fortalt i det offentlige rom.

Tekst: Anders Artmark Aanensen
Publisert: 25.01.24 KL. 12.13.
Oppdatert: 22.02.24 KL. 08.07.
  • Annonse - KNIF Jobb
    Annonse

I forrige uke kom podkasten Misjonærbarna på strømmetjenesten Fabel. Den er laget av Øystein Stene, og forteller historien til flere misjonærbarn som har bodd på skoleinternat mens foreldrene var misjonærer for Misjonssambandet. Podkasten kritiserer Misjonssambandets håndtering av vanskelige historier og kritikk, og utfordrer også kallsforkynnelsen og om man bør sende misjonærer med barn.

Historier som berører

– Først og fremst vil jeg si at det er viktig at misjonærbarns historier blir fortalt i det offentlige rom. Om det skjer via en podkast eller en bok som den Lene Ask ga ut for et par år siden, så er det viktigste at de kommer ut og fortelles, sier Sanna

– I de årene jeg har hatt denne jobben har disse historiene berørt meg sterkt og har vært viktig for meg for å forstå mer av denne problematikken. Historiene fra internatene er en smerte for organisasjonen som vi ikke kan løpe fra, men som vi må stå midt i.

Berøringsangst

I intervju med Utsyn sier Øystein Stene at han ikke opplevde at Misjonssambandet tok opp samtalen som Lene Asks bok O bli hos meg inviterte til da hun ved hjelp av tegneserie fortalte historien til flere misjonærbarn – noen fra Misjonssambandet.

– Boka har hatt betydning her på hovedkontoret og i utlandavdelingen, og ligger her på skrivebordet mitt. Ask kommer også på stabsmøte hos oss i vinter. Men generelt har vi nok vært for passive i den offentlige samtalen om dette, innrømmer Sanna.

– Har det vært en berøringsangst utad?

– Ja, det er mulig det har vært en berøringsangst for det i det offentlige ordskiftet – en frykt for å ordlegge seg feil, frykt for å påføre mer smerte og da har vi blitt for passive.

Han påpeker også at noen misjonærbarn har hatt et ønske om at de personlige historiene skulle stå for seg selv uten å bli kommentert utenfra.

– Jeg tror det er kjempeviktig at historiene får være deres historie. Tidligere har vi kanskje havnet i en forsvarsposisjon og ville nyansere, forklare eller unnskylde, og blitt kritisert for det. Vi må være klar på at dette er personlige erfaringer som også er vår smerte uten at vi skal ta en plass. Samtidig kunne vi jo ha sagt akkurat det offentlig, sier en selvransakende leder for utlandsavdelingen.

– Skulle ikke skjedd

Sanna er klar på at internatordningen, uavhengig av tidspunkt, aldri skulle vært praktisert.

– Det er en del av vår historie som er sterkt beklagelig, og som ikke skulle skjedd. Den seperasjonen mellom foreldre og barn skulle ikke skjedd. Ikke minst skulle den vært stengt ned tidligere. Det må vi be om tilgivelse for, sier han.

– Hvorfor fikk dette pågå til ut på 2000-tallet?

– De vanskelige historiene om misjonærbarn på internat ble kjent allerede på 80-tallet. Samtidig tror jeg det tok for lang tid før man virkelig tok innover seg hvor stort problem internatlivet var for mange barn.

Internatene ble i stor grad avviklet før år 2000, men det var enkelte unntak etter det med noe eldre barn eller forskjellige ordninger hvor én eller flere av foreldrene bodde sammen med dem.

Misjonærbarn i dag

Men fremdeles sender Misjonssambandet en rekke familier med store og små barn ut i tjeneste. Podkasten går langt i retning av å problematisere at denne praksisen i det hele tatt foregår i dag.

– Vi mener at familier med barn som ønsker det bør kunne bli sendt ut av oss. Spørsmålet er ikke så svart-hvitt som om de skal reise eller ikke. Først vurderer vi hvor de kan reise – det er områder vi ikke sender barnefamilier og det kan bli flere i framtiden. Dernest må vi vurdere hvordan vi følger opp barna og familiene deres – at barna har sin egen stemme og blir fulgt opp. Spørsmålet for meg er heller om vi er gode nok til det, sier Sanna.

– Det er mange barnefamilier som også ønsker å reise ut. Da blir vår oppgave å vurdere hvor det er mulig å reise med barn og eventuelt følge dem godt opp.

Han forteller at de arbeider med et opplegg for dette som de kaller Før – under – etter hvor det er samtaler og undervisning med misjonærbarna og foreldre før og etter utenlandsopphold og hvor temaet blir tatt opp på misjonærkonferansene på felt.

– Vi har samtaler alene med barna både i forkant og etterkant av opphold og undervisning som tar opp tematikker som Third Culture Kid (TCK). Er det ekstra behov for oppfølging i etterkant, så har vi brukt Modum Bad til det, sier Sanna og legger til:
– Det viktigste er likevel at vi klarer å være tydelig nok på at foreldrekallet er 100 prosent det viktigste, og går foran alt.

Foreldrekallet

– Hvordan blir det formidlet?

– Det er viktig å formidle i forkynnelsen, og i hvert fall jeg har det med hvis jeg forkynner om kall. Så formidles det på utreisekurs før avreise og ikke minst i intervjuer og samtaler i forkant. Vi formidler det også på misjonærsamlinger på felt, sier Sanna.

Han erkjenner likevel at det både har vært og kanskje også er kallsforkynnelse som ikke har plassert foreldrekallet øverst.

– Jeg tror vi har hatt en kallsforkynnelse som har skapt et spenningsforhold mellom kallet til misjon og foreldrekallet – ja, også kallsforkynnelse som har overskygget foreldrekallet. Nå har jeg ikke gått tilbake i tid og analysert forkynnelsen, men det spenningsforholdet har uansett oppstått.

– Det er viktig å ta ved roten, og jeg opplever at det er blitt gjort – vi har hatt mye fokus på det internt at det ikke skal etterlates tvil om hva vi som organisasjon mener i dag – at foreldrekallet er det avgjort viktigste og skal ha forrang. Der er familier som har avsluttet tjenesten ute tidligere enn planlagt fordi det ikke har vært mulig å gi barna tilfredsstillende løsninger for skolegang eller sosialt miljø. Det har vi gitt dem full støtte på, sier Sanna.

– Samtidig tror jeg det kan bli en blindsone å tro at slik kallsforkynnelse ikke finnes i dag.

– Da blir man ikke obs på den. Det er viktig å fange opp i en rekrutteringsprosess hvis noen har en slik kallsforståelse hvor misjonskallet står over alt annet – da må vi gripe inn, sier han.

– Hva gjør dere da?

– Først må vi ta noen ekstra runder i samtale, men det kan også bety at vi ikke sender ut den familien. Det er forferdelig tøft, og vi har gjort det noen ganger, i forståelse med de det gjelder, sier Sanna.

Kall og offer

Spesielt tar podkasten for seg hvordan kallsforkynnelsen i Misjonssambandet skal ha ført til et kristent liv blir forstått som å være tro til et spesifikt kall og at intet offer har vært for stort for å gjøre det.

– Det har jo blitt snakket om et livslangt kall, og da faller veldig mye på det ene kallet.

– Jeg vil gjerne sortere opp og si at kristne har fått et generelt kall til å være vitner der vi er og der vi lever. Så har kirken fått et stort generelt kall om å gå til verdens ende. Det er også dette kallet Misjonssambandet er bygd på og eksisterer for. Enkeltpersoner kan få et personlig opplevd kall om å bli misjonær som kan bli bekreftet ved at de blir sendt ut, men Guds oppdrag står ikke og faller på enkeltpersoner. Det er viktig å løfte fram i spørsmålet om offer, sier Sanna og legger til:

– Veldig mange valg i livet handler om at man ofrer noe – spørsmålet er hva man ofrer. Det man ikke skal gjøre er å ofre barn, familie eller ekteskap i tjenesten. Samtidig er det mange som har ofret både tid og penger for misjonsarbeidet – det er viktig å skille mellom forskjellige offer.

Kallsforkynnelse

Podkasten tar opp en tale på Misjonssambandets generalforsamling i 2022 som et eksempel på at organisasjonen fremdeles forkynner en kallsforståelse hvor intet offer er stort nok for å følge kallet. Den tidligere utsendingen som talte fortalte hvordan de mistet et barn i fødsel fordi de bodde for langt unna et moderne sykehus.

– Dette er hennes vitnesbyrd og hennes historie som vi syntes var fint at ble formidlet på generalforsamlingen. Vi kan aldri være sikre på hvordan noen forkynnelse blir oppfattet av tilhørerne – heller ikke på generalforsamlingen. Det er derfor viktig at vi som organisasjon tydelig formidler at kallet som foreldre alltid står over et kall til misjon, og som nevnt fanger opp slike spenninger i rekrutteringen av nye utsendinger, sier Sanna.

– Samtidig viser denne historien at det er en risiko knyttet til misjonærtjeneste – også for barna?

– Det er dessverre ikke mulig for foreldre å unngå all risiko – slik det alltid vil være i livet. Vår oppgave er altså å gjøre risikoen minst mulig. Generelt kan det være belastende for barn å flytte uansett om det er innad i Norge eller til et annet land. Da vil vi skape så trygge rammer for familier som mulig.

Powered by Cornerstone