Øystein Samnøen, daglig leder i Norme.
Øystein Samnøen, daglig leder i Norme. (Foto: Anders Artmark Aanensen)

– Manisk trang til å skape

Livet til Øystein Samnøen, daglig leder i Norme, gikk i ekspressfart da en kreftsvulst plutselig sørget for bråstopp. Sykdommen ga nye perspektiver på et liv i misjonens tjeneste.

Tekst: Anders Artmark Aanensen
Publisert: 26.01.24 KL. 07.11.
Oppdatert: 22.02.24 KL. 06.57.
  • Forlagshuset Lunde
    Annonse

 

Øystein Samnøen


Stilling: Daglig leder for Norsk råd for misjon og evangelisering (Norme).

Bor: Ottestad i Hamar.

Alder: 49 år.

Sivilstand: Gift med Else Kristin og har to barn.

Bakgrunn: Blant annet økonomisjef i Ungdom i Oppdrag, daglig leder Barnevakten og MAF, Salgs- og markedssjef, privatmarked i Dagbladet Dagen AS og innsamlingsleder i Mercy Ships Norge og Sightsavers International Norge.

Øystein Samnøen er verken lærer, 20 år eller hele skolens Don Juan. Likevel går tankene til låta The Kids gjorde suksess med på 80-tallet.

Det er noe bohemsk og utypisk over Normes daglige leder, og det halvlange håret sammen med hvit skjorte og mørke bukser signaliserer hvordan vestfoldingen er full av små paradokser. Når han snakker, veksler det raskt mellom selgerens overbevisning og troens inderlighet.

– Utdanningsveiene mine visualiserer min personlighet. Det er en lett forunderlig blanding av den venstre og høyre hjernehalvdel, sier Øystein og knegger.

Entreprenøren

Han er nemlig utdannet interiørdesigner og dramapedagog, før han tok en mastergrad i økonomi og ledelse. Men først og fremst er han kanskje likevel en entreprenør.

– Make the most out of every opportunity (gjør det meste ut av hver mulighet) er et livsmotto for meg.

– Jeg har en manisk trang til å skape, og har stor glede av å se ting jeg anser som verdifullt vokse fram.

– Jeg tillegger ting verdi ut fra min kristne tro og verdier, sier Øystein.

– Manisk trang til å skapeØystein på en av MAFs flybaser i Sør-Afrika.Foto: Privat

Det har gitt han en CV som strekker seg på tvers av det lavkirkelige kristen-Norge.

 – Jeg blir fascinert og inspirert av å se hjertelag og lidenskap hos mennesker overalt i kristen-Norge. Jeg opplever også en gledelig økumenisk utvikling og oppvåkning. Rommet for samarbeid blir stadig større, og for eksempel The Send og Unådd-konferansen er gode eksempler på samhandling som vi ikke har sett før, sier Øystein.

Savner kompetanse

Samtidig savner han også flere som seg selv i kristne menigheter og organisasjoner – folk med evnen til å skape noe nytt som kan gi grunnlag for videre vekst.

– Min erfaring er at mange kristne organisasjoner strever med å finne og tiltrekke seg personer med både interesse og kompetanse innenfor økonomi og entreprenørskap. Vi kommer til å se endring i arbeidet til misjonsorganisasjonene hvor en større del av det diakonale arbeidet kan ta form av sosialt entreprenørskap. Da trenger vi også flere entreprenører, sier Øystein, og legger til:

– Det er viktig at vi ikke skiller mellom verdslige og åndelige utdannelser. Nesten alle organisasjoner og kirkesamfunn har behov for ulike personligheter og kompetanse.

Selv mener han å ha hatt nytte av hele bredden i sin utradisjonelle kombinasjon av vitnemål.

– Jeg valgte utdannelsene for å investere i kallet. Det er en kombinasjon av interesser og arbeidsområder jeg liker. Jeg har jobbet mye med formidling, og har da hatt stor nytte av historiefortellingen i drama-faget. I nesten alle jobbene mine har jeg samarbeidet med designere og mediateknikere, og da er estetisk sans og grafisk kompetanse viktig. Utdannelsen min fra BI har vært verdifull ballast for lederskap, markedskommunikasjon, økonomisk forståelse og entreprenørskap, sier Øystein.

Misjonskallet

I størsteparten av karrieren har han arbeidet for å skape grunnlag og legge til rette for misjonsarbeid, men selv om troen ikke hadde noen framtredende plass i hjemmet, så var han i utgangspunktet selv på vei ut på misjonsfeltet.

– Som barn fikk jeg kristne venner og vokste opp i kristne sammenhenger. Jeg opplever at Gud egentlig har vært en del av livet mitt helt siden jeg var et lite barn. Jeg kan huske noen episoder da jeg bare var noen få år gammel og hadde samtaler med Gud som om det var en helt naturlig ting, sier Øystein.

– Hvordan skjedde det når tro ikke var et tema hjemme?

– Jeg kan vel ikke si annet enn at det er en nådegave jeg fikk, sier han.

Den unge Øystein bestemte seg tidlig for å gå på Ungdom i Oppdrags disippeltreningsskole (DTS), og et kall formet seg stadig klarere for tenåringen.

– Jeg arbeidet mye på en gård ved siden av videregående skole. En kveld da jeg var 18 satt jeg barnevakt for guttene på gården og gikk ned i stuen etter at de hadde sovnet. Der åpnet jeg Bibelen i Jesaja og opplevde at noen av ordene hoppet ut av papiret og inn i sjelen. Til tross for at jeg aldri hadde hørt undervisning om kall, så visste jeg der og da at jeg hadde fått et kall av Gud. Jeg trodde da og tror fortsatt at kallet i stor grad handler om misjon, forteller han.

Likevel skulle tiden på DTS vise seg å bli et kall hjem til Norge.

– Jeg trodde at det kunne bli begynnelsen på tilværelsen som misjonær i utlandet. Vi var fem måneder i India som ble svært lærerike. Men til min store overraskelse opplevde jeg der at Gud sendte meg hjem til Norge. Siden har jeg kanskje opplevd at min hovedtjeneste handler om å inspirere, utruste og fasilitere for misjon, sier Øystein.

Forvaltning

– Manisk trang til å skapeØystein med kona Else Kristin foran Africa Mercy på Gran Canaria.Foto: Privat

Dermed begynte den lange tjenesten i Norge for forskjellige kristne aktører – det meste innenfor ledelse, innsamling og markedsføring. Han er opptatt av hvordan både han selv og vi som kristne forvalter nådegavene.

– Det er tre historier Jesus fortalte som gjør særlig inntrykk på meg. Den ene om de utdelte talentene – den er en inspirasjon til å forvalte mine gaver på en god måte. Den andre er såmannshistorien hvor ikke alt såkorn faller i samme jord og at ikke alt setter røtter. Og at ikke alle forvaltere får like mye ut av såkornet. Det gir et dypt vemod over at alt såkorn ikke overlever eller vokser, men det utfordrer meg også positivt til hvordan jeg selv forvalter min tro, hverdagsvandring med Gud og mine prioriteringer. Og til sist når Jesus forteller om oppgjørets time hvor Gud skiller mennesker i to hovedgrupperinger – ut fra hvordan de utøvde hjertelag og omsorg for andre og særlig de minste, sier Øystein, og legger til:

– Det er egentlig en stor diakon i meg.

I hans profesjonelle karriere er ikke diakonen så synlig utenfra, men på fritiden har han spesielt engasjert seg i barnelag og søndagsskole.

– 500 av mine 1000 taler har jeg hatt for barn. Jeg vil utfordre flere pappaer til å engasjere seg i barnearbeid.

– Hvis du vil investere i noe verdifullt, så er barnearbeid et av de beste stedene å bruke tid og krefter, sier han.

Sykdommen

Øystein har vært vant til å ha gasspedalen i bunn både profesjonelt og privat, men som småbarnsfar, leder i Barnevakten, i innspurten av mastergrad og med påbegynt byggeprosjekt på huset, sa det plutselig stopp en dag han løp for å rekke toget hjem fra jobb.

– Jeg opplevde en dyp smerte i brystkassen som tiltok på togturen mellom Fredrikstad og Oslo. Jeg byttet tog for å komme til Hamar, men da måtte jeg ringe legevakten og si at jeg ikke følte meg vel, forteller Øystein.

Da han nådde gjennom var Øystein så omtåket at han ikke helt kunne redegjøre hvor toget befant seg. Dermed ble det sendt ambulanse til tre forskjellige togstasjoner, og heldigvis kom han av toget til ventende ambulanse på Stange, like før Hamar.

På røntgenundersøkelsen noen dager senere ble det påvist en svulst på størrelse med en knytteneve i brystet.

– Det opplevdes mest som en distraksjon jeg ikke hadde tid til. Livet så langt bar preg av at jeg skulle oppnå noe der framme.

– Det gjorde at jeg sparket livsballen foran meg hele tiden i stedet for å løpe med den i hendene, konstaterer Øystein.

Han husker spesielt godt møte med legen som kom med budskapet om svulsten.

– Overlegen har i ettertid sagt at jeg virket så fredfull da hun fortalte hva hun så på bildene, og at jeg spontant uttrykte at jeg trodde på Gud. Jeg følte på en underlig måte at jeg var forberedt på å få en slik beskjed. Jeg visste ikke hva som lå foran, men jeg visste at jeg ikke kom til å gå den veien alene.

– Dro proppen ut.

– Manisk trang til å skapeØystein utenfor Radiumhospitalet etter endt cellegiftkur.Foto: Privat

Prognosen som ble gitt var at det i liten grad handlet om liv eller død, men at det var usikkert hvordan helsetilstanden skulle bli etter behandling.

– Jeg husker godt veien hjem fra Radiumhospitalet etter første cellegiftbehandling. Fram til da hadde jeg alltid hatt stappfullt motivasjonsbeger og høyt energinivå.

– Da jeg kjørte bilen hjem føltes det både fysisk og mentalt som at noen dro proppen ut av et badekar. Absolutt all motivasjon for jobben rant ut. For meg var det en underlig opplevelse, sier Øystein.

Det tok to år fra den smertefulle togturen til han var tilbake i tilnærmet samme form.

– Jeg var heldig og fikk god behandling – ringvirkningene som behandlingen ga, reduserer ikke min livskvalitet. Jeg kunne raskt forlate tilstanden som pasient.
Samtidig har sykdommen også satt mentale spor som han setter pris på.

– Jeg har fått en helt annen takknemlighet for hver dag som går og har ingen bekymring for å bli gammel.

– Fremdeles reflekterer jeg ofte over alt jeg har fått, og hvordan troen og familien er mine største skatter.

Hjertesakene.
Og da altså også misjonsarbeidet. Som leder i Norme får han innsikt i bredden av misjons-Norge gjennom paraplyens 43 medlemsorganisasjoner og -kirkesamfunn. Han ser med glede på engasjementet disse viser, deriblant for verdens minst nådde folkeslagene.

– Fokuset på de minst nådde er en viktig og riktig hjertesak både for meg og misjons-Norge. Barn og familie er en annen hjertesak og misjonal tilnærming jeg har stor tro på. Og som sagt er jeg en diakon av hjerte og opptatt av at vi viser praktisk omsorg for denne jordens minste.

Powered by Cornerstone