Store offer og sterke kall

Store offer og sterke kall

Morens brevarkiv, som gikk tilbake til besteforeldres misjonærtid i Kina for over hundre år siden, fikk Knut Yngvar Espegren til å grave dypt i familiens misjonshistorie. Han avdekket store o§er og sterke kall.

Tekst: Asle Jøssang
Publisert: 15.12.23 KL. 07.00.
Oppdatert: 22.02.24 KL. 07.24.
  • Annonse - KNIF Jobb
    Annonse

KNUT YNGVAR ESPEGREN

Familie: Gift med Tordis. Tre barn.

Yrke: Pensjonert lege.

Aktuell: Har skrevet tre bind om sin familie som i tre generasjoner arbeidet for Misjonssambandet i Kina og Hong kong.

– Jeg blir slått av den sterke kallsopplevelsen, standhaftigheten og offerviljen som preget datidens misjonsarbeid, men den hadde store menneskelige omkostninger. Misjonærene arbeidet under ustabile og risikofylte forhold. Misjonen ville neppe ha gjort det samme i dag.

På bordet foran oss ligger et trebindsverk på til sammen 1300 sider, som Knut Yngvar Espegren, pensjonert lege fra Holmestrand, har arbeidet med i ti år. Den røde tråden i serien Himmelarven til Kina er historien til tre generasjoner misjonærer i Espegren-slekten. Mange andre misjonærer og misjonsarbeidet i Kina og Hongkong er også omtalt. Forfatteren har gjort et omfattende og grundig arbeid med å plassere hver epoke inn i sin samfunnsmessige, politiske og kulturelle samtid.

STERKE KALLSOPPLEVELSER.

Farfar Olav Espegren var blant Kinaforbundets tidlige misjonærer og ankom Kina i 1902. Hans ungdomsår var preget av en demokratisk og folkelig brytningstid i Norge. Lekpredikanten Hans Nielsen Hauge hadde banet vei. Småkårsfolkets bedehus i sørlandsbygda var fristedet for sterke kallsopplevelser og engasjement for misjon.

Forholdene i Kina var krevende, med mye motgang, sykdom og død. Den politiske situasjonen var i alle år labil, og til tider kaotisk. Det var flere krigsutbrudd.

Den tusenårige keisertiden gikk mot slutten og ble erstattet av et vaklende republikansk styresett. Så kom Mao tse Tung og kommunistene til makten i 1949. Det betydde slutten for utenlandsk misjon og starten på kristendomsforfølgelse.

Det skulle vise seg at forfølgelse av religiøse minoriteter ikke innebar slutten på kirkevekst i det røde Kina. Både husmenigheter og den offentlig registrerte Tre-selv-kirken har hatt en enorm vekst etter at misjonærene forlot landet. Spesielt stor var veksten i tiårene etter Maos død i 1976. Det anslås at det i dag er mellom 50 og 100 millioner kristne i landet, mens det var i underkant av én million protestanter i Kina i 1949.

KJENDISMISJONÆR.

Sønnen Agnar Espegren og kona Olga startet også opp i Kina, men virket senere flere tiår i Hongkong. De var engasjert i rehabilitering av narkomane, menighetsbyggende arbeid og skolevirksomhet. Agnar ble en av datidens «kjendismisjonærer», kjent i hele Norge gjennom støtten fra pastor Strømmes «røde annonser», biografier og, ikke minst, en overraskende opptreden i Erik Byes berømte juleprogram på TV i 1963. Olav Espegren, Knuts eldre bror og sønn av Agnar, kom til Hongkong i 1975, etter en periode i Tanzania.

Han utvidet og forbedret særlig arbeidet med  rusbehandling.

– Hva fikk deg til å sette i gang med dette prosjektet?

– Vår mor etterlot seg en betydelig familiehistorisk korrespondanse, som strakk seg tilbake til tidlige år i Kina. Jeg kjente jo til hovedtrekkene i denne historien, men lesning av brevene gjorde meg nysgjerrig på å vite mer og trigget interessen for å forsøke å rekonstruere et helhetlig og sammenhengende bilde.

STOR OFFERVILJE.

– Er det noe spesielt som har slått deg i arbeidet med dette stoffet?

– Kallsbevisstheten til de tidlige misjonærene var sterk og pågangsmotet likeså. De oppviste stor offervilje under tøffe ytre forhold. Det skjedde for eksempel flere ganger at misjonsstasjoner ble plyndret og misjonærer måtte flykte. I tillegg ble tre misjonærer drept. Mange døde av sykdom.

Den personlige kostnaden for familien Espegren var å etterlate seg fem barnegraver i landet.

– Tror du misjonen ville ha sendt misjonærer under slike ytre forhold i dag?

– Det tror jeg ikke. Vi lever i en helt annen tid med andre krav og forventninger på de fleste av livets områder. Begrepet HMS (Helse, miljø og sikkerhet) var heller ikke oppfunnet. Tilliten og vissheten om at kallets Herre «vet best», var nok også større før.

– Har det minket med kallsopplevelse og offervilje?

– Det er mitt inntrykk at både kallsopplevelse og offervilje var større før enn nå.

– Men igjen bør vi være forsiktig med å trekke direkte paralleller mellom så forskjellige tidsepoker. Som individ blir vi i stor grad formet av hjemmet vi vokste opp i, samt holdninger og allmenne kulturelle trender som omgir oss på vår «vakt» på denne jord. Misjonsinteressen holdes imidlertid oppe, og også i vår tid kan misjonærer møte på krevende forhold i for eksempel «lukkede»  land. Hensyn til personlig sikkerhet er likevel en helt annen sak i dag.

RAMMET FAMILIELIVET.

Historieskriving er å innta et tilbakeskuende blikk. Mye misjons- historie er blitt gjenstand for kritikk, i etterpåklokskapens lys, som kulturimperialisme og misforstått offervilje. Knut Yngvar Espegren er forsiktig med å fremføre slik kritikk.

– Mye historie blir «gal» dersom det kun skal vurderes ut ifra nåtidens kriterier. Vi skylder å forstå hvordan datidens misjonærer virket ut ifra sin samtids forståelser og rammer.

– Samtidig kan ny kunnskap og forståelse gjøre oss i stand til å lære noe av historien og justere praksis. Men vi bør heller ikke ha overdreven tro på at våre nåtidige prioriteringer vil tåle fremtidens vurderinger.

Noe Espegren likevel har reagert på, er hvordan datidens kallsforståelse kunne gå på bekostning av familieliv og barnas vekstvilkår. Familiefedre var ute i årevis mens kone og barn var igjen i Norge. Ute kom misjonsoppgavene alltid først. Det finnes dessverre mange til dels sørgelige konsekvenser av denne praksisen. Med oppvekst i en misjonærfamilie har han selv kjent på noe av dette, men legger til at han og hans søsken heldigvis har greid seg bra.

BAKKEMANNSKAP.

En viktig tråd som Knut Espegren har merket seg i familiehistoriens vev, er betydning av brevskriving. Gjennom alle år, med familiemedlemmer spredt i flere land, har brever vært det som har holdt familien oppdatert på hverandre. I gammel tid kunne det riktignok ta både uker og måneder før man fikk svar, men svar kom.

Selv vokste Knut Yngvar Espegren opp som misjonærbarn i Hong Kong. Mens storebror Olav var misjonær i Tanzania og Hong Kong og lillebror Arild har hatt flere perioder i Peru, omtaler den mellomste seg som «bakkemannskap».

– Det trengs også. Fra denne posisjonen har jeg fulgt aktivt med på hva utsendingene i familien har foretatt seg, og jeg har forsøkt å hjelpe til med både forbønn og praktiske ting, sier den pensjonerte legen.

Han forteller også at han har reist til ulike land for å besøke familiemedlemmer.

– Det har gitt forståelser for hvordan lokale forhold og forutsetninger preger menneskers liv, og det har også gjort noe med min kristentro. Det handler om å stå trygt i det sentrale og være raus i det mer perifere, konkluderer historieforfatter Knut Espegren.

Powered by Cornerstone