Fra hånd til munn
(Foto: Simon Berg)

Fra hånd til munn

Kristne misjonærer tjener til livets opphold på ulike måter. Vi har spurt tre personer: Hvordan er det selv å ha ansvar for egen inntekt?

Tekst: Hanna Marie Haug, Hans Christian Bergsjø
Publisert: 30.11.23 KL. 07.00.
Oppdatert: 22.02.24 KL. 08.10.
  • Annonse - Hovland og Ottosen
    Annonse

I denne saken møter du:

Joakim Magnus er daglig leder for tankesmien Skaperkraft.

Margunn Kjølleberg er saksbehandler i barneverntjenesten.

Anna Lindbak Hørte er Ung-leder i Misjonssambandet øst.

Hans Arne Sanna er leder for Misjonssambandet utland

   – På det meste hadde vi en halv lærerlønn. Til sammen.

Skaperkraft-leder Joakim Magnus virker nesten litt overrasket når han reflekterer over situasjonen han og familien har hatt siden 2012. Da startet de Ungdom i Oppdrag (UIO) Oslo, og levde så å si utelukkende av andres velvillige gaver. Vi møter ham på Grimerud, UIOs hovedbase i Norge, der han også vokste opp som sønn av daværende organisasjonsleder Alv Magnus. 

BRUKER MER TID PÅ INNSAMLING NÅ.

Fra 2012 til 2022 jobbet de med UIO Oslo, og Joakim Magnus og kona Elyse arvet klær til barna, var vaktmestere i blokka i bytte mot lavere leiekostnader og hadde en billig bil – og sjenerøse venner, beskriver Magnus. Han tror det gikk an å leve slik blant annet på grunn av sin personlighet. 

Fra hånd til munnJoakim MagnusFoto: Simon Berg

– Jeg har alltid likt å leve litt «på kanten». Samtidig har jeg vokst opp med foreldre som har levd slik, så jeg har sett at «det går an». 

 

Ungdom i Oppdrag (UIO) er den norske avdelingen av den internasjonale kristne evangeliserings- og misjonsbevegelsen Youth With A Mission (YWAM).

UIO ble etablert i Norge i 1972, har rundt 400 medarbeidere i Norge og gir oppfølging til cirka 150 misjonærer utenfor Norge.

Organisasjonen driver også grunnskole og barnehager. 

For her, på Grimerud, er det dette som er normen. I et tilsynelatende vanlig byggefelt ved en forholdsvis stor gård, bor det i all hovedsak folk som lever uten den økonomiske tryggheten som omgir de fleste nordmenn. Nå mottar Magnus lønn fra organisasjonen han leder, mens konas lønn fortsatt består av gaver.

– Paradokset er at jeg aldri har brukt mer tid på innsamling enn jeg gjør nå, forteller han.

Han bruker et vesentlig antall timer på innsamling til seg selv, de ansatte og organisasjonsdriften for øvrig. Situasjonen var annerledes da Magnus og kona skulle starte UIO Oslo i 2012. Da tok nemlig en venn initiativ til å utfordre mennesker til å støtte dem. Etter ti år med ansvar for egen lønn, setter Magnus pris på en mer stabil lønn. Den nye situasjonen har gitt ham et påfyll av energi.

– Det kostet kanskje mer enn jeg forsto, å leve uten fast lønn, forteller han, men peker på at det ikke er hele bildet:

– Jeg savner også å leve slik vi gjorde. Den livsstilen utfordrer narrativet i samfunnet om at økonomisk uavhengighet er det viktigste målet i livet, og jeg opplevde at den gjorde meg avhengig av Gud på en god måte.

ULIKE FORDELER.

– Det er en befrielse at jeg nå slipper å samle inn min egen lønn, utbryter Margunn Kjølleberg.

Hun jobbet i Young Life fra 2016–2020, der hun drev relasjonelt arbeid inn mot ungdommer i hovedstaden.

Young Life er en global misjonsorganisasjon med fokus på å nå lokale ungdommer gjennom å «møte dem på deres hjemmebane og forklare evangeliet» med ord og gjerninger «på et språk de forstår».

Det er flere steder et tett samarbeid mellom Misjonssambandet og Young Life. 

Fra hånd til munn

– Jeg opplevde at Gud kalte meg til tjenesten. Hun var ikke særlig begeistret for at hun skulle samle inn penger til sin egen stilling, men fant etter hvert ut at det ikke var noen betydningsfull forskjell på å samle inn til en organisasjon og til en enkeltarbeider.

– Det er som å samle inn til et hvilket som helst misjonsarbeid. Samtidig går det mye verdifull tid til innsamlingsarbeid – tid en kunne brukt til noe annet. Men denne modellen gir også giveren nærhet til arbeideren og arbeidet, så det er fordeler og ulemper, sier Kjølleberg. 

Hun gikk i gang med å spørre «alle hun kjente», og klarte etter hvert å få nok midler til å dekke omtrent én «misjonslønn». Kjølleberg erfarte at det gikk an å leve på denne måten. 

– Jeg er oppvokst i Misjonssambandet og gikk bibelskole hos Ungdom i Oppdrag, så for meg var ikke denne livsstilen helt fremmed. 

Hun opplever seg nå kalt av Gud til jobben i barnevernstjenesten. 

– Jeg tror at vi som kristne bør se livet vårt som gudstjeneste uansett. Både i og utenfor jobb ønsker jeg å vise hvem Jesus er. Men det er kanskje lettere når en står i en tydelig kristen tjeneste, reflekterer hun. 

UTFORDRENDE Å BE OM PENGER.

– Jeg var der fordi jeg opplevde at Gud ledet meg til det, og det gav meg en frimodighet, forteller Anna Lindbak Hørte om tiden i Ungdom i Oppdrag.

Fra hånd til munnAnna Lindbak Hørte (foran) dro på en rekke turer med elever på UIOs disippeltreningsskole (DTS) i forskjellige land. Her er hun på teamtur til Colombia. Hun var stab for UIO i Norge, og samlet inn til egen lønn.Foto: Privat

Fra 2014–2017 var hun en del av staben ved ulike DTS-er i Norge og levde på støtte fra givere. Hun tror det var enklere for henne å ta det valget på grunn av livssituasjonen sin. 

– Jeg var i begynnelsen av 20-årene og var ikke vant til å ha en fast lønn. Hvis man har en familie å forsørge, går man nok noen ekstra runder, for da er risikoen større, tror hun. 

For Hørte var terskelen for å be om økonomisk støtte til å begynne med høy. 

– Jeg synes det var utfordrende å be om penger, og jeg vet om andre som synes det var helt forferdelig, forteller hun. 

På UIO-basene ble de oppmuntret til å se på det som en invitasjon til å være med å bidra. Hørte sendte jevnlig ut nyhetsbrev der hun skrev om hva hun var med på. Dette gjorde hun blant annet for å oppdatere giverne på hva pengene gikk til. 

– Det var mange som var glade for å ta del i arbeidet økonomisk. Da de støttet meg og fikk nyhetsbrev, fikk de en større nærhet til arbeidet; det de støttet ble veldig konkret, sier hun. 

KAN BEGRENSE.

Hørte legger ikke skjul på at UIO-modellen har noen skyggesider. Hun brukte mye tid på å kontakte folk, skrive nyhetsbrev og følge opp givere. Det mest krevende var likevel ansvarsfølelsen. 

– Jeg kjente veldig på ansvaret om å forvalte pengene godt og i tråd med Bibelen. Det er i utgangspunktet positivt, men kunne bli en usunn begrensning også. Jeg tenkte mye på hva som var greit å unne meg, sier Hørte.

Noen ord fra en giver ble avgjørende for hennes del. – En av de som støttet meg økonomisk, sa at jeg var helt fri til å bruke pengene slik jeg ville, om så jeg ville bruke dem på kafé. Det var godt for meg at hun hadde tillit til min vurderingsevne, sier hun.

Hun forteller at hun opplevde seg ivaretatt, også når det gjaldt økonomien. – Vi ble oppfordret til både å gi og spare, men de heiet på at vi skulle sette sunne grenser, sier hun.

– Hva skjedde hvis noen ikke fikk samlet inn nok penger?

– Det var jo enkelte som for eksempel ikke fikk råd til å bli med på misjonstur og heller stod i tjeneste lokalt. Da tenkte man gjerne at Gud hadde noe annet for dem, og det ble veldig bra i Norge også.

FORETREKKER FAST LØNN.

Etter noen år i Misjonssambandet med faste beløp inn på kontoen hver måned, innrømmer Hørte at hun foretrekker å få fast lønn.

– Det er veldig forutsigbart, ryddig og enkelt, også med tanke på rettigheter som arbeidstaker, sier hun.

Hørte trekker frem ordninger for sykemelding og sykepenger, pensjonsordninger og fordelene når man søker om lån.

– Det er en stor trygghet, og samtidig må jeg være bevisst på at Gud fortsatt er min forsørger. Det å få lønn krever en overgivelse, for pengene er fortsatt Guds penger, sier hun.

Samfunnets forbrukermentalitet er noe Hørte ønsker å styre unna, men hun opplever det som mer krevende nå.

– Man kan nok bli mindre bevisst på hva man bruker pengene sine på, sier hun.

Hvordan ville det vært å gå tilbake til å leve på innsamlede midler nå? – Hvis Gud hadde kalt meg til det, hadde jeg måttet gå noen runder med meg selv. Det ville nok kostet mer, men så ønsker jeg å være villig hvis Gud leder meg til det, sier hun.

TUNG, MEN STØDIG BÅT.

Leder i Misjonssambandet utland, Hans Arne Sanna, er, i likhet med Skaperkraft-leder Magnus, opptatt av at modellene ikke må settes opp mot hverandre.

– Det er fordeler og ulemper med alle modellene, men vi har sett at vår modell er god for oss, og vil stå for den. Samtidig skal vi hele tiden jobbe for å utvikle den, sier Sanna.

Sanna peker på fordelen denne modellen gir med hensyn til forutsigbarhet og økonomisk trygghet.

– Også tror vi at vår modell gjør det lettere å stå i et arbeid over tid, særlig der det er tøffe åndelige kår. Vi skal være trofaste i generasjoner.

Han ser at det kan bli større avstand mellom giver og mottaker med Misjonssambandets modell, men viser til Grunninstruks for utestasjonerte i NLM, som sier at «Misjonsarbeidet bæres av misjonsfolkets forbønn og gaver» og «Misjonsarbeidet finansieres av gavemidler, og alle har et felles ansvar for at de bevilgede midler forvaltes på en forsvarlig måte i tråd med vedtatte planer og budsjetter».

– Modellene er ulike, men prinsippet er det samme. Vi skal behandle vår lønn like mye som en gave som de som mottar gaven direkte fra en giver, uten et ledd imellom. Å korte ned avstanden mellom giver og mottaker er et aspekt det jobbes med i Misjonssambandet utland. Blant annet forsøkes det å knytte enkelte menigheter tettere til enkelte utsendinger. I det sensitive arbeidet jobber mange utsendinger som «teltmakere», og noen av dem er på denne måten økonomisk selvforsørget. Det er imidlertid ikke mulig å gå inn et arbeid i Misjonssambandet med støtte fra egne sponsorer. I slike tilfeller går pengegavene til Misjonssambandets hovedkasse, og nye utsendinger blir ansatt og får lønn på linje med andre ansatte i organisasjonen.

– Reglene for pengeforvaltning er strenge – og det er bra – men det gjør det mer krevende å «hive seg rundt», forklarer Sanna.

– Vi er et tungt skip, som trenger tid på å snu. Til gjengjeld går skipet stødig framover med god fart, avslutter han. 

Powered by Cornerstone