Paul Bendor-Samuel
Paul Bendor-Samuel

– Flertallet sørger for egen lønn

Ifølge en rapport fra 2017 finnes det 430 000 kristne langtidsmisjonærer i verden. Antagelig er de fleste selv ansvarlige for egen inntekt.

Tekst: Espen Ottosen
Publisert: 12.11.23 KL. 05.00.
Oppdatert: 24.04.24 KL. 07.23.
  • Annonse - KNIF
    Annonse

Det finnes to modeller for avlønning av misjonærer. De fleste tradisjonelle norske misjonsorganisasjoner – som Misjonssambandet, Misjonsselskapet, Normisjon og Misjonsalliansen – ansetter og lønner sine misjonærer. Alternativet er modellen som Ungdom i Oppdrag særlig er kjent for i Norge, hvor utsendingene selv må sørge for eget underhold.

– Men det finnes mer variasjon enn som så. Jeg kan trekke frem minst tre andre modeller, sier Paul Bendor-Samuel. Som leder for Oxford Center for Mission Studies følger han nøye med på trender og utviklingstrekk i verdensmisjonen.

– Noen reiser ut som utsendinger, men tar jobb som engelsklærer eller lege – eller starter en form for business. Noen ganger gir det tilstrekkelig lønn. Men noen trenger noe lønn i tillegg og får det fra en organisasjon eller privatpersoner. En siste modell er pensjonister som lever av sin pensjon, men som reiser ut for å drive misjonsarbeid.

FÆRRE ANSATTE MISJONÆRER.

Hjalmar Bø er nå generalsekretær i Digni, en organisasjon som på vegne av 17 kristne organisasjoner følger opp bistandsprosjekter som støtes av NORAD. Tidligere har han vært leder for Misjonssambandet utland. I seks år bodde han sammen med familien i Kina og hadde tett kontakt med en stor internasjonal kristen organisasjon.

I møte med teltmakere og fagpersonell i Kina, fra ulike land, gikk det opp for meg at normen er å selv sørge for lønn.

– I møte med teltmakere og fagpersonell i Kina, fra ulike land, gikk det opp for meg at normen er å selv sørge for lønn. Modellen til Misjonssambandet var ikke så vanlig, sier Bø.

Det samme inntrykket har Paul Bendor-Samuel. Han konstaterer dessuten at en svekket økonomi hos mange tradisjonelle misjons- organisasjoner i vestlige land har ført til en nedgang av misjonærer som er ansatt og lønnet.

– Vi ser at modellen med ansettelse av misjonærer heller ikke er så vanlig i de voksende kirkene i det globale sør. Disse kirkene har ofte ikke penger til å ansette misjonærer. Da blir nok det mest vanlige at utsendingene får lønn gjennom å få ordinære jobber rundt i verden. Et eksempel er filippinske kristne som reiser ut i verden for å dele sin tro, og tar jobb på et sykehus, et kontor eller som hushjelp.

– Flertallet sørger for egen lønnTallene er hentet fra artikkelen «World Christianity and Mission 2021: Questions about the Future». Det fremgår også at antallet langtidsmisjonærer fra vestlige land i 2021 var 227 000, litt over halvparten, mens 221 000 kommer fra det globale sør. I 1970 var det bare 31 000 langtidsmisjonærer som ikke kom fra den vestlige verden.

BESTEMMER SELV.

Hvordan misjonærer avlønnes, kan få stor betydning for selve misjonsarbeidet. Slik sett står vi ikke overfor et rent pragmatisk spørsmål. 

– De misjonærene som er ansatt av en organisasjon, vil ofte kjenne et sterkere ansvar for å ivareta organisasjonens strategier og målsetting. De som har et ansvar for egen lønn, vil i større grad, kanskje ubevisst, tenke at de skal bestemme mer selv, sier Bendor-Samuel.

Jeg kan bekrefte at de er vanskelige å lede. De gjør gjerne som de selv vil. 

Slik sett kan førstnevnte modell fungere bedre med tanke på å sørge for et langsiktig, strategisk misjonsarbeid. 

– Jeg husker at jeg møtte en erfaren misjonær øst i Afrika som fortalte at utsendinger som måtte ordne egen lønn, var mye mindre interessert i å støtte og hjelpe nasjonale kristne. For dem var det svært viktig å drive sitt eget arbeid, sier Bendor-Samuel, som selv – da han ledet den tverrkirkelige misjonsorganisasjonen Interserv – var sjef for utsendinger som ordnet lønn selv. 

– Jeg kan bekrefte at de er vanskelige å lede. De gjør gjerne som de selv vil. 

MEST BÆREKRAFTIG?

– Hva er da fordelen med å ha en modell der misjonærene selv må skaffe støtte? 

– Jeg tror en slik modell ofte er mer bærekraftig. De som gir til en organisasjon, kan enklere stoppe sin støtte enn de som støtter en person de kanskje kjenner, og som stadig sender informasjon fra arbeidet, sier Paul Bendor-Samuel. 

Viktigheten av nær kontakt mellom givere og utsendinger har i flere tiår også vært et viktig anliggende i Misjonssambandet. Hjalmar Bø husker at det for en god tid tilbake ble utredet om Misjonssambandet skulle kreve at alle utsendinger måtte ha egne «sendemenigheter», altså lage en avtale om at en eller flere misjonsforeninger eller fellesskap ville gi økonomisk støtte. 

Det handlet også om å legge til rette for en tett relasjon mellom misjonsvenner i Norge og misjonsarbeidet

– Det er viktig å si at begrunnelsen ikke bare var økonomisk. Det handlet også om å legge til rette for en tett relasjon mellom misjonsvenner i Norge og misjonsarbeidet, sier Hjalmar Bø. 

Kilder: Artikkelen «World Christianity and Mission 2021: Questions about the Future» av Gina A. Zurlo, Todd M. Johnson og Peter F. Crossing i International Bulletin of Mission Research. 

Powered by Cornerstone