Judas' brev – en oversikt
(Foto: NYC Wanderer (Kevin Eng), CC BY-SA 2.0 , via Wikimedia Commons)

Judas' brev – en oversikt

En kortfattet innledning til et kort og viktig – men dessverre ofte oversett – brev i Bibelen.

Tekst: Håkon Leite
Publisert: Publisert: 02.01.2024
Oppdatert: 15.01.24 KL. 12.00.
  • Annonse - KNIF
    Annonse
Judas' brev – en oversikt

Judas og adressaten

Brevets avsender heter Judas og det er mest nærliggende å tenke at det er Jesu biologiske halvbror. Desto større inntrykk gjør det at han som med rette kunne skiltet med å være Jesu bror (i bokstavelig forstand) heller velger å omtale seg hans «tjener/slave» (gr. doulus). Dette vitner om en dramatisk kursendring hos Judas i lys av at Jesu brødre var kritiske til Jesus (Joh 7,5). 

Brevet er skrevet til dem som er «kalt», «elsket» og «bevart» (v. 1). Alle er elsket, men ikke nødvendigvis kalt. Mange er kalt, men ikke alle holder ut. Kun «de bevarte» kan sies å være alle tre (legg forresten merke til tallet tre gjennom brevet).

Av dette skjønner vi at brevet ikke er skrevet til en bestemt menighet på et bestemt sted, men retter seg mer generelt til alle troende.

Judas’ brev kategorises derfor som ett av «de katolske (dvs. allmenne) brevene» i NT. Stikkordet «bevart» gir oss dessuten et hint om tematikken i brevet: å bli bevart som troende.  

Hvorfor skrev han brevet? 

Judas’ egentlige hensikt var å skrive om frelsen, men han «fant […] det nødvendig» (v. 3) å endre plan, da det har «sneket seg inn» (v. 4) vranglærere i menigheten. Judas ser seg dermed nødt til å ta et oppgjør med denne vranglæren og formane til å stå fast i troen. Brevet kan slik sett karakteriseres som et kampskrift, men å tenke om brevet som ren polemikk er å overse de pastorale undertonene, noe vi kommer tilbake til. Å tidfeste brevet lar seg vanskelig gjøre med stor grad av presisjon. Uansett er det rimelig å plassere det en gang i løpet av siste halvdel av det første århundret.1 

Dommen over vranglærerne 

Mye av tematikken i brevet dreier seg om vranglærerne og dommen over dem. Når Judas skal gå i rette med disse vranglærerne, slår han for det første fast Guds sikre dom mot slik villfarelse og deler tre eksempler på dom fra GT: ulydige israelitter i ørkenen, engler som gjorde opprør og Guds dom over Sodoma og Gomorra (v. 5–7). Utvalget er neppe tilfeldig, og budskapet er klart: «[…] Gud gjør ikke forskjell på folk» (Rom 2,11). Om du skulle være en israelitt som har bevitnet Guds frelsesgjerning, en engel med høy stilling eller hedning i en umoralsk by, hviler Guds sikre dom over «alle ugudelige for alle de ugudelige gjerninger de har gjort» (v. 15). Hvor billedlig og/eller bokstavelig domsskildringene skal tolkes med tanke den endelige dommens natur, er et kapittel for seg selv. I denne teksten nøyer vi oss med å rette blikket mot ordet «evig», som er nevnt hele tre ganger: «evige lenker» (v. 6), «evig ild» (v. 7) og «evig tid» (v. 13). At Gud skal holde dom, er et faktum, og dommen har evige følger. 

Hvem er så disse vranglærerne Judas tar et oppgjør med?

Dogmatisk formulert kan vi karakterisere dem som «antinomister» (anti = mot, nomisme = loven, altså «mot loven»). I korte trekk innebærer antinomisme å ha et fordreid syn på både loven og nåden. Loven blir overflødig, ja til og med skadelig, vil noen antinomister si. Det antinomistiske «evangelium» om nåde handler ikke om syndenes tilgivelse, men syndenes tillatelse. Videre forteller Judas at disse vranglærerne «forakter» og «spotter» (v. 8, stolthet), «forer seg selv» (v. 12, egoisme) og «farer fram etter sine egne ugudelige lyster» (v. 18, hedonisme) for å nevne noe. 

Judas tar i brukt et vell av uttrykksmåter for å skildre disse vranglærerne. Summen av disse fargerike bildene taler sterkere enn en kort sammenfatning, men vi skal likevel peke på noen moment. Judas sammenligner dem med tre personer fra GT. De er som morderen Kain, den forvillede Bileam og opprøreren Kain (v. 11). Videre henter han bilder fra naturen som bør leses i lys av Matt 7,15–20. De er vannløse skyer, fruktløse trær, urolige havsbølger og stjerner i nattemørket (v. 12–13). Sagt på en annen måte: De gir ikke næring til troen enda det kan se slik ut, de har ikke noe liv i seg, de har en syndig livsførsel og lever i et åndelig mørke.

Veien de har valgt fører til synd, kaos, mørke og evig død. 

Den observante leser vil også legge merke til at Judas refererer til noen skrifter som ikke finnes i Bibelens kanon, nærmere bestemt 1 Enoks bok og en beretning om Moses (se v. 9 og 14-15). Hva skal en tenke om disse tekstene – burde de hatt sin naturlige plass i våre bibler? Til dette er det mye å si, men det koker ned til at vi ikke kan sette likhetstegn mellom å sitere en tekst og å kanonisere den. Om en forkynner skulle bruke et Ibsen-sitat fra talerstolen eller referere til en moderne TV-serie, har en ikke opphøyd disse utenom-bibelske tekstene til ufeilbarlige og Guds-inspirerte verk. Det samme kan en også tenke her. 

«Dere kjære» 

Fra v. 17 vender Judas blikket mot de troende eller «dere kjære» (gr. agapetoi). Denne omsorgsfulle tiltalen er verdt å stoppe opp for. Ved første gjennomlesing slår det oss at Judas-brevet både er hardt og alvorlig.

Samtidig må vi være klar over at de harde alvorsordene er skrevet i dyp kjærlighet til Judas’ søsken i Kristus.

Ser du nærmere etter, finner du spor av dette flere steder i brevet. Judas åpner brevet med å hilse dem med miskunn, fred og kjærlighet i rikelig monn (v. 2). Hele tre ganger i brevet omtaler han sine søsken som «dere kjære» (v. 3, 17, 20 – gr. agapetoi). Og som vi skal stoppe opp for om litt, formaner han dem til å bli værende i Guds kjærlighet/agape (v. 21). Formaninger kan være harde, men gjort rett, er de alltid drevet av kjærlighet (jf. Ordsp 3,12). 

Det første Judas vil rette de troendes oppmerksomhet mot, er apostlenes ord, nærmere bestemt advarslene om at vranglærere vil komme (v. 17–18). Vranglærere bør ikke overraske Jesu etterfølgere, for mesteren selv sa det vil komme mange av dem (Matt 24,11). 

Formaningene Judas fortsetter med, er korte og konsise, men ikke mindre enn at han får plass til både Fader, Sønn og Den hellige ånd – ja, hele Den treenige Gud (v. 20–21). Formaningen kan vi for framstillingens skyld sammenfatte i tre imperativsutsagn: be, bi og bli. Be i Den hellige ånd, så du bygger opp din tro, bli i Faderens kjærlighet og bi (eller vent) på Sønnens miskunn – med andre ord håpet. Judas har ikke bare kommet med noen viktige formaninger og knyttet dem til personene i treenigheten, men også knyttet dem opp mot tre fundamentale punkt for alle Jesu etterfølgere: tro, kjærlighet og håp. 

Merk at det først er etter å ha formant dem om hva de troende skal gjøre for sin egen del, at Judas instruerer dem i hvordan de skal hjelpe andre (v. 22–23).

Rekkefølgen er ikke likegyldig, og vi ser også Jesus skissere det samme mønsteret (Matt 7,5). Judas gir ingen universalløsning for hvordan en skal møte mennesker som strever i sitt trosliv. Poenget er ikke at det er likegyldig hva du gjør, men at hva du bør gjøre, kan avhenge av situasjonen og personen. Av og til må man tale til rette, andre ganger rive mennesker ut av ilden, og andre ganger vise miskunn. 

Brevet avslutter han med en lovprisning (doksologi) av Gud, som bevarer fra fall og som helliggjør oss (v. 24–25). Avslutningen vekker assosiasjoner til klagesalmer der salmisten stemmer i jublende lovsang til tross for hard motgang og sterke anfektelser gjennom store deler av salmen (f.eks. Sal 13). Dette er også en passende konklusjon på Judas’ brev. Til tross for motgang en møter som kristen i form av forfølgelser og forførelser, er håpet at en skal få bli bevart av Gud for så å prise ham til evig tid. 

Håkon Leite er høgskolelektor ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole

Powered by Cornerstone